I sine notater fra Operasjon Rype forteller William Colby en historie om ananas. Han visste ikke hva som skulle skje 75 år senere, og ville nok likt å høre slutten på historien.

Basen vår var 30 miles unna, og vi nådde den ved å gå på ski fra tre til tre, og stoppet bare for å hvile. Over hodene våre forsøkte tyskerne å finne oss, og jeg lovte mennene at vi skulle ligge lavt, holde oss ute av syne og sove. Men Helgeson ventet på oss. Han var opprømt. «Nazistene», utstøtte han. «Femti følger etter dere. Vi må dra».

Mennene sa ingenting. De som hadde spent av seg skiene tok dem på igjen. I løpet av én time snublet vi framover, rett inn i et område sterkt patruljert av tyskerne. Det var tyskere bak oss og enda flere over oss. Vårt mål var Sverige, 40 miles foran oss. Vi klarte det uten stopp, og ristet av oss fienden 56 timer senere ved «Benzedrine Hill», hvor terrenget og landminene knakk både beina og kamplysten til de som fulgte etter oss.

Dette fjellet, kalt Sukkertoppen på kartet, fikk navnet sitt fra mengdene hvite tabletter vi konsumerte for å forsere høyden på fjellet. Det gikk opp i 45 graders stigning, noe som krevde at vi lenket oss sammen for å dra opp sleden. Farnsworth og jeg delte en tablett på begynnelsen, og de andre begynte å endre mening etter rundt 100 fot. Men Sather nektet til den siste slutt. Hvitkledt og pesende gikk han opp som et muldyr fra Missouri. Det var takket være ham vi fikk opp alt utstyret vårt i det hele tatt.

Mennene var utslitte, snublet halvt ihjelfrosne inn i hytta og sovnet. Helgeson satt støttet opp mot veggen med beina høyt, skiene i v-form mot taket i en vill vinkel. Sather satt ved siden av ham. De andre strømmet inn på underlige måter mens de forsøkte å ta av seg skiene uten å anstrenge seg. Den kommanderende offiseren satt også. Akkurat da var vi nesten ødelagte. Vi hadde hverken sovet eller spist varm mat på tre dager.

Den norske offiseren var den første som sa noe.

«Jeg kunne tenke meg en skål med ananas», sa han fra langt inne i skjegget.

«Enkelt» mumlet Sather. “Bare be om det. Det vil være med neste fly. Hæren kan få til hva som helst». Han tullet ikke.

Helgeson lo. Jeg mistenkte at det var høflig rivalisering mellom disse to som hadde så lik bakgrunn, men som var tro til hvert sitt land. Begge kom fra velstående familier. Begge hadde hatt tidlig kontakt med Nazist-bevegelsen, som gjester ved OL i Berlin i 1936. Og begge hadde blitt voldelige patrioter da Wehrmacht invaderte deres hjemland.

Uansett, en vill omgang tullprat brøt ut – en av disse tingene som ofte skjer ved alvorlige anledninger. Og Farnsworth som hadde lært slikt ved bensinstasjoner i Baltimore, ledet gruppa.

«Bestill en banansplitt til meg, løytnant», ropte han og jubelen fylte den lille hytta. «Og en hamburger og kirsebærcola, løytnant Liverlip”. Han tok en pause for applaus. «Så en t-bone steik med løk, løytnant».

Hytta ble et galehus, alle ropte etter Yankee-mat og uttrykte sin misnøye med alt de ikke likte akkurat da – hæren, luftforsvaret, ski, Norge, snø, fjorder. Farnsworth dro en klassiker: “Se hvordan fjordene drar forbi”, sa han. Vi følte oss alle fulle.

«Hold kjeft, Farnsworth», ropte jeg.

«Kom igjen, kom igjen, få meg til å holde kjeft», så Farnswiorth lykkelig, «din gamle Trojanske nordmann».

Hvordan kan noen mislike en slik kar?

Samtalen tok slutt, tror jeg, ved at alle sovnet. Alle unntatt jern-mannen altså, for fra et eller annet sted fikk Sather en elg og tilberedte den med norsk saus. Vi åt og følte oss fantastisk – og forferdelig.

Progressreport 5. April:

Så, fire dager senere, svingte et ensomt Liberator-fly lavt over Gjevsjøen og slapp ned det utstyret vi trengte: mat, K-rasjoner, sigaretter, såpe, ett pund jernbane-bomber, bekledning for fem underoffiserer, løytnants-striper og en kasse hermetisert ananas fra Hawaii.

Men historien ender ikke her

SOMMEREN 2020

Gjefsjøen fjellgård 75 år senere

Sommeren 2020 på et besøk til Gjefsjø for å samle urter og planter for Gjefsjøakevitten. Helt uten kjennskap til ananashistorien finner Jim Andre Stene planten tunbalderbrå midt på gårdsplassen. Jim er vår planteekspert og driver selskapet Trøndelag Sankeri som sanker spiselige og ville planter, urter og vekster til landets eksklusive restauranter. Han forteller at tunbalderbrå er Norges ville ananas. Ja, faktisk; ananas! Og enda bedre; på engelsk heter tunbalderbrå «Pineapple mayweed» (La. Matricaria discoidea). Tunbalderbrå er kanskje ikke så stor som importert ananas, kanskje ikke så søt og kanskje litt mer bitter, krydret med hint av ananas, og den har trolig vært på Gjefsjøen hele tiden. I følge Jim kan du tørke knoppene og lage en tunbalderbrå-te. Lag en is, sorbet, likør, sirup eller godteri. Neste gang du tenker ananas på pizza; forsøk tunbalderbrå.

Selvfølgelig måtte vi destillere litt tunbalderbrå for Gjefsjøakevitt. Og hvis du kjenner godt etter, kan du smake et snev av historisk ananas i akevitten, fra Gjefsjø-ananasen Tunbalderbrå.

 
Colby ville nok likt å høre slutten på ananashistorien…
 
 
Tunbalderbrå - Pineapple Mayweed
Photo: Jim Andre Stene – Trøndelag Sankeri

sabotasjeoperasjonen

Operasjon rype

I de siste krigsmånedene i 1945 var Gjevsjøen en sentral plass i forbindelse med sabotasjeoperasjon Rype. Sabotørene hadde sin base på fjellgården. Operasjon Rypes mål var å sabotere jernbanen for å forsinke de tyske troppenes tilbaketrekning. Heimevernets nåværende innsatsstyrke “Rype” har tatt navn etter operasjonen.

Restaurering av hovedkvarteret til Operasjon Rype

OSS Gjefsjøen

Det pågår et omfattende prosjekt for å restaurere bygningen som var hovedkvarter for Operasjon Rype under krigen. Planlagt ferdigstillelse er i løpet  av 2021.

laget på lokale urter og planter fra Gjefsjøen

Gjefsjø­akevitt

Akevitten er destillert på vann, lokale urter og planter fra Gjefsjøen. Det er laget som en hyllest til ære for Operasjon Rype som opererte med base  på Gjefsjøen gård i fjellene på Snåsa i slutten av andre verdenskrig. Akevitten destilleres eksklusivt på Inderøy Brenneri.