Artikkel i tidsskriftet Militærhistorie nr 3 – 2015

Operasjon Rype

Av Frode Lindgjerdet, militærhistoriker ved Forsvarsmuseet Rustkammeret i Trondheim

Operasjonen RYPE var en amerikansk spesialoperasjon i mars-mai 1945 rettet mot jernbanen nord for Steinkjer. Det strategiske målet var å hindre tyskerne i å transportere tropper stasjonert i Norge til Tyskland hvor det var desperat behov for dem i sluttkampene i annen verdenskrig. RYPE skulle også bli den eneste amerikanske bakkeoperasjonen i Norge under andre Verdenskrig, og den eneste der U.S. Army satte inn tropper luftveien som skulle operere på ski.

Dannelsen av 99th Battalion (Separate)

Mannskapene som deltok i operasjon RYPE var hovedsakelig hentet fra US Army 99th Battalion (Separate). Kort tid etter at USA gikk inn i annen verdenskrig med bombingen av Pearl Harbor, besøkte sjefen for Coordination of Information (fra 1942, Office for Strategic Services OSS etter 1942), General William J. Donovan, Storbritannia for å studere kommandoraid og spesialoperasjoner som britene hadde gjennomført så langt i krigen. Donovan utviklet et nært forhold til britene, Churchill spesielt, og han var ivrig etter å lære av deres erfaringer. I 1941 hadde britiske kommandosoldater gjennomført flere raid langs den norske kysten, bl.a. mot mål i Lofoten og Måløy. Britiske Special Operations Executive (SOE) planla og tilrettela deretter det som skulle bli de lærebokeksempler på spesialoperasjoner for ettertiden; flere fant sted på norsk jord, blant dem selvsagt tungtvannsaksjonen.

Under felttoget i Norge i 1940, opprettet britene Independent Companies, forsterket med organiske støtteelementer for å kunne operere uavhengig av høyere kommando. Dette var utgangspunktet da Combined Operations under Lord Mountbatten satte opp sine Commandos. Dette ble også forbildet for amerikanerne når de skulle eksperimentere med egne spesialoperasjoner. Den britiske erfaringen hadde vist at integrering av innfødte operatører var avgjørende for kommando- og spesialoperasjoner ute i Europa skulle lykkes. I USA var det nok av første- og andregenerasjons immigranter fra land som nå var okkupert av Tyskland, og tanken var å sette opp spesialavdelinger rekruttert fra disse for innsetting i sine respektive hjemland. Og siden flere av britenes tidlige eksperimenter med kommandos ble utført mot norske mål med norsk personell som guider, etterretningsinnhentere og forbindelsesledd til lokalbefolkningen, kan det ha falt naturlig å begynne med nordmenn. Nasjonale stereotypier i samtiden kan også ha spilt inn, godt hjulpet av hendelser og enkeltpersoner i samtid eller nær fortid. Norske polarhelter var kjendiser også i USA. Bl.a. turnerte Roald Amundsen Nord-Amerika flittig med sine foredrag og flygeren Bernt Balchen hadde samarbeid tett med USAs egen polarhelt, Richard Byrd (som han senere ble uvenn med p.g.a. påstanden om at amerikaneren aldri kunne ha nådd Nordpolen). Norskættede hundekjørere (en av dem egentlig kven) ble i tillegg berømte da de fikk frem medisiner og dermed reddet den kolerarammede byen Nome i Alaska i 1925. Norge ble også suverent beste nasjon under det første vinter-OL i Chamonix i 1924. Alt dette bygget opp under det kollektive bildet av nordmenn som hardføre friluftsmennesker som kunne overleve i villmarken på knappe forsyninger.

I følge en undersøkelse fra 1920 var det 1,2 millioner mennesker i USA av rent norsk opphav, i tillegg til 700 000 av blandet norsk og annet opphav. Sammenlignet med andre immigrantgrupper var det ikke bare relativt mange nordmenn i forhold til innbyggertallet i hjemlandet (bare Irland kom høyere opp på statistikken). De var vesentlig flinkere til å holde på språk, kultur og identitet enn f.eks. dansker og svensker. At de i utgangspunktet var protestantiske nordeuropeere førte til at særegenheten slett ikke skapte problemer i forhold til den anglo-saksiske majoritetsbefolkningen. Demografisk, politisk og sosialt var norskamerikanere derfor også godt egnet som utgangspunkt for rekruttering til Donovans «etniske» avdelinger.[1] I løpet av krigen skulle mannskapspoolen også øke etter som norske sjøfolk og flyktninger fra okkupasjonen ble tilgjengelige for rekruttering.

Men USAs War Department ønsket ikke at egne avdelinger med utenlandske statsborgere ble satt opp på amerikansk jord og fryktet det ville skape en ugunstig presedens for andre grupper dersom nordmennene fikk gjøre det. På et tidspunkt hvor mange av innbyggerne fortsatt var første eller andregenerasjons innvandrere, ville separate avdelinger for utenlandske statsborgere være i strid med idéen om USA som den store smeltedigelen som skulle gjøre alle til amerikanere uansett hvor de kom fra i verden. I tillegg hadde USA knapt ressurser til å rekruttere, trene og utruste sine egne avdelinger som var i ferd med å bli satt opp fra bunnen av. Dermed kunne bare folk som hadde registrert seg som innvandrere eller allerede var amerikanske statsborgere i utgangspunktet tas opp i 99th Battalion. Dette ble senere lempet på, men man måtte fortsatt ha «first papers» for å deployere utenfor USA.

Den 99th Battalion ble offisielt etablert ved et memorandum fra War Department i april 1942, og generalløytnant Lesley J. McNair, sjefen for 2nd Army fikk ansvar for oppsettingen på Camp Ripley, Minnesota i juli. Den skulle bestå av 931 menige, hvorav 884 infanteri, 36 sanitetspersonell og 11 transport- og service personell. Mannskapene skulle utelukkende være av norsk avstamning. Offiserene ble også pålagt å kunne snakke norsk. Leiren i Camp Ripley besto av telt uten oppvarming, og ble i september rasert av en snøstorm. Måneden etter 1942, flyttet enheten til «soldiers paradise» – Camp Snelling, utenfor St. Paul ved bredden av Mississippi. Den nybygde Camp Hale i Colorado ble deres nye hjem fra desember hvor de kunne begynne på en hard opptrening i vinterkrig i høyder på opp til 4 500 m.o.h. Sommeren 1943 kom offiserer fra det nyetablerte OSS på besøk til Camp Hale sammen med de norske offiserene Otto Hjersing Munthe-Kaas og Arne Dagfin Dahl for å plukke menn til en norsk operasjonsgruppe (NORSO). Nordmennene hadde tidligere vært med på å plukke ut operatører for britenes S.O.E. Inntrykket de som ble intervjuet fikk var at formålet var å trene spesialstyrker som kunne settes inn bak fiendens linjer i tilfelle det ble aktuelt med en invasjon av Norge.

Omtrent 80 menn og 12 offiserer ble overført til Washington DC og forlagt på det såkalte «Område F» med hovedkvarter på Congressional Golf Club. Her trente de på nærkamp, våpenbruk og nattpatruljer. Treningsfeltet kjent som Område B skulle senere bli den amerikanske presidentens offisielle landsted Camp David. Ytterligere våpentrening, fysisk fostring, sprengningstjeneste, kart og kompass samt landgangsøvelser fikk de på Martha’s Vineyard og Poponeset Beach. Nye menn kom til og andre falt i fra, så da de var ferdig i desember 1943 var tallet nede i 84, hvorav 12 var offiserer. Styrken ble inndelt i to grupper pluss en stab. Hver gruppe ble delt i to seksjoner á 16 mann, som igjen var delt i to lag. Hvert lag hadde en sanitets- eller sambandsmann og lagfører. På slutten av 1943 forflyttet NORSO til Storbritannia. Deretter fulgte seks måneder med skitrening og sprengningstjeneste i Skottland og fallskjerm trening på den britiske fallskjermskoles på Ringway Air Force Base utenfor Manchester. Samtidig opprettet OSS et kontor i Stockholm med Sverre Ellingsen som norsk kontaktperson. Ellingsen hadde i tillegg en tilsvarende funksjon ovenfor S.O.E., noe som sannsynligvis bidro til å gjøre samarbeidet med WOODLARK noe enklere.

Planleggingen av operasjonen RYPE

99th Battalion landet i Normandie 22. juni og kjempet med 1st Army i Cherbourg, Ardennene og Tyskland der de endte opp i Regensburg da krigen sluttet. Størsteparten av NORSO var engasjert i JEDBURG-operasjonen hvor små grupper hoppet ut over Frankrike foran de fremrykkende allierte avdelingene for å knytte kontakt med motstandsbevegelsen. Etter som Frankrike var frigjort, ble JEDBURG overflødig. Senhøstes 1944 ble de derfor trukket ut og sendt til Dalngalar Castle i Skottland for videre trening. Her ble NORSO splittet opp, en del returnerte til USA for jungeltrening før de ble sendt til Kina for å øve lokale geriljastyrker der. De med best skiferdigheter og norskkunnskaper fikk nå Major Colby som sjef og startet forberedelsen til det som skulle bli Operasjon RYPE.

Churchills plan for bruk av Norge som et springbrett for frigjøringen av Europa (Operasjon JUPITER) ble avvist av hans egen generalstab i 1941. Men de allierte hadde fortsatt Operasjon RANKIN som kom i tre versjoner. Hvis okkupantene valgte å fortsette kampen i Norge etter at tyske styrker på kontinentet hadde kapitulert, ville «A»-alternativet bli effektuert som var ikke mindre enn en fullskala invasjon av Norge. Dersom tyskerne begynte å evakuere troppene sine for å sette de inn i de avgjørende kampene på kontinentet, ville «B»-alternativet settes i gang for å stanse det. Her lå det også et oppdrag med å sikre kongen og regjeringen dersom det ble aktuelt for disse å etablere seg i landet før frigjøringen var sluttført. «C»-alternativet ville iverksettes dersom tyskerne kapitulerte og nordmennene trengte hjelp til å evakuere dem. Operasjon RYPE skulle derfor i praksis passe inn i eng kombinasjon av B og C. Blant de norske motstandsfolkene og i litteraturen på norsk i ettertid er folkene som ble sluppet ned over Snåsafjellene i slutten av mars 1945 kjent som Operasjon RYPE. I amerikanske fremstillinger går de oftest under navnet NORSO, eller NORSO I siden det også fantes en NORSO II som var en oppfølgingsstyrke som ble sendt inn etter freden for å bistå i avvæpningen av tyske soldater.

Våren 1945 hadde tyskerne fortsatt 400 000 militære og sivile tjenestemenn i Norge. I september 1944 byttet Finland side i krigen og tyskerne ble tvunget til å trekke sin 20. Gebirgsarmé tilbake inn i Norge. Da Den røde armé gikk inn i Finnmark i oktober 1944, trakk tyske tropper seg tilbake til Lyngenlinjen, en lett forsvart forsvarslinje forankret i svenskegrensen i øst, og Nord-Atlanteren i vest. 6. november stoppet imidlertid russerne opp et stykke unna, ved Tana 110 km fra Kirkenes. I utgangspunktet hadde Hitler sørget for å holde store styrker i Norge i frykt for at de allierte skulle invadere landet. Men hans generaler lyktes tilslutt å overbevise diktatoren om at tiden var inne til å overføre troppene til Tyskland. For de allierte ble det viktig å stoppe disse transportene etter sjokket fra tyske den motoffensiven i Ardennene i desember. Skipsleia var minelagt og hele tiden patruljert av Royal Navy samtidig som at tyskernes fraktekapasitet til sjøs var liten. Fra Stadt og sørover gjorde RAFs Strike Wings stadig innhogg i kystflåten. Den enkeltsporede Nordlandsbanen var derfor essensiell for evakueringen. Dersom denne ble kuttet, ville tyskerne bli tvunget til enten å stoppe transportene eller bruke den risikable sjøveien. Britene hadde allerede iverksatt flere spesialoperasjoner rettet mot denne jernbanen mellom oktober 1943 og mars 1944. I desember 1944 beordret Surpreme Headquarters Allied Expeditionary Force (SHAEF) at dette arbeidet måtte intensiveres sør for Trondheim. Om Lag 50 sabotasje oppdrag ble utført mellom 9. desember 1944 og 29. april 1945, størsteparten som del av Operasjon BETONGBLANDING på Østlandet. I tillegg til RYPE ble de andre utført av de britiskkontrollerte gruppene VIPE, GREBE, FIELDFARE, WOODLARK, FREETHORPE, LARK, WOODPECKER, CRAMLINGTON, WAXWING og COTON. I juli 1945 erklærte SHAEF at disse aksjonene hadde redusert tempoet i de tyske troppetransportene fra Norge fra fire til en divisjon i måneden.[2] Men det var så mange flaskehalser i den tyske logistikken at det er vanskelig å tilskrive dette tallet til sabotasjeaksjoner alene. Men SHAEF utelukket landgang i stor skala i frykt for at den norske motstandsbevegelsen skulle bli trigger happy og deretter utslettet.[3]

I januar 1945 fikk OSS’ skandinaviske avdeling, forespørsel om å bidra til å stanse tysk evakuering av tropper i Norge. RYPE-operasjonen var koordinert med Hjemmefronten og deres agenter i Sverige. Fenrik Herbert Helgesen ble plukket ut til å være liaison mellom dem. Han var medlem av gruppen WOODLARK hvis mål og operasjonsområde overlapper med RYPE sitt. Medlemmene i WOODLARK var norsk borgere under ledelse av den britiske SOE (Special Operations Executive). Helgesen hadde nylig blitt utvist fra Sverige til Storbritannia etter deres aktivitet hadde blir for åpenbar til å kunne oversees av svenske myndigheter selv på dette tidspunktet i krigen. Han ble nå sendt tilbake til Norge sammen med menn fra RYPE. WOODLARK’S base lå i jakthytta til en velstående svensk skipsreder i forståelse viltvokteren hans. På svensk side ble grenseområdet holdt under streng overvåking. Men den lokale lensmannen i Jämtland synes å ha akseptert deres tilstedeværelse. 13. januar hadde de sprengt jernbanebrua på Jørstad. Om bord på det tyske toget som kom et par timer senere hadde de ikke fått vite at brua var sprengt. Lokomotivet og de 17 første vognene havnet i elva eller ble totalvrak på og langs linja. Norgeshistoriens største togulykke var et faktum. 78 tyskerne og tre NSB-ansatte ble drept. Av 50 hester som var på toget måtte flesteparten avlives. Det tok imidlertid tyske pionértropper bare en uke å sette opp en midlertidig bru og lokalbefolkningen slapp med et nødskrik unna represalier. Siden den gang hadde WOODLARK vært uvirksom.

Deployering

Colby signerte ordren til forpartiet 29. januar, oppdraget var å gjennomføre sabotasje mot jernbanen mellom Grong og Steinkjer. Forpartiet skulle droppes i forkant for å plukke ut baseområde og droppsoner for hovedstyrken som skulle lande 19. februar. Men Operasjon RYPE fikk en treg start og var plaget av forsinkelser. Odd Sørlie, som hadde fått i oppdrag fra Kompani Linge å organisere motstandsarbeidet i Trøndelag, bad i desember 1944 broren Kjell om å lede mottakelsen av NORSO som etter planen skulle droppes over Gauptjønna i Snåsa. Med seg fikk han Erik Gaundal som også hadde lang fartstid som kurér og var godt kjent i området. De forlot Stockholm nedlesset med amerikansk utstyr. Med seg hadde de en radiomottaker for å lytte etter kodemeldinger fra B.B.C. Når de hørte beskjeden “den svenske kålrabien er lekker”, skulle amerikanerne komme påfølgende natt. 15 km etter at de passerte grensen observerte de en person som tydelig også hadde sett dem. De hadde ikke annet valg enn å ta kontakt. Det viste seg heldigvis å være en gammel kjenning av Gaundal, Hans Leirmo. Han var autorisert ulvejeger ute på vinterjakt og en av få pålitelige nordmenn som legalt kunne bevege seg med våpen i grensetraktene. Han skulle bli en viktig hjelper i dagene fremover som veiviser og «menneskelig tråkkemaskin» over snødekte fjell. De avslørte ikke oppdraget, men spurte hvilken tilstand seteren ved Gauptjønna var i hvor det etter planen skulle opprettes en base. Leirmo fortalte at den hadde ikke vært brukt på 50 år og var neppe beboelig.

I stedet ble det rekognosert en ny droppsone ved Seisjøen med Seisjøhytta som ny base. Det var nå januar 1945. En natt ved totiden ble de vekket av Leirmo som fortalte at en patrulje på ca. 20 tyskere var på vei mot dem, kilden var kontakter han hadde blant norske sivile i Snåsa. De brant alt av papirer og brøt straks opp for å komme over til Sverige og melde ifra om at droppsonen var kompromittert. Etter bare et par kilometer kunne de høre skuddsalver i det tyskerne gjennomhullet hytta med maskingeværsalver. Det var ca. 24 km å gå på ski til nærmeste telefon i Bjørkede på svensk side, men heldigvis klarte Kjell å nå broren Odd i leiligheten i Stockholm. Han regnet ikke telefonlinjen for sikker men fikk meldt at «ikke send den svenske kålrabien, den er ikke lekker,» og fortalte at de var på vei til Stockholm. Det var nok til at Odd skjønte tegningen og fikk stoppet operasjonen. På Kjells forslag ble Gjevsjøen den nye droppsonen. En gruppe bestående av ham selv, Thoralf Lian, Jon Moan og Ludvik Kruksve dro inn i Norge igjen i februar, denne gangen hadde de også med en «Eureka» retningssender for å hjelpe de innkommende amerikanske flyene å finne droppsonen.[4]

Forpartiet, som besto av Helgesen og fire norsk-amerikanere (Lt Tom Sæther, T/Sgt Borge Langeland og S/Sgt Listeid), ble imidlertid forhindret fra å hoppe på grunn av dårlig vær og måtte snu. De hadde lite drivstoff igjen, og så snart de var over åpent hav, slapp de alt utstyr over bord. Snart fulgte alt inventar i flyet som ikke var helt nødvendig og som kunne løsnes. Her er det imidlertid et sprik i mellom to beretninger fra de som var med i hver sin ende av operasjonen. Skal man følge Sørlies versjon som befant seg på bakken var det ingen fly over dem da de tidligere måtte rømme basen fordi en tysk patrulje var etter dem. Men han forteller at det ved en senere anledning var et fly over dem som måtte snu på grunn av været. Langelands rapport, også nedtegnet i 1975, knytter imidlertid sammen de to hendelsene:

The men heard the plane fly over but due to snow and zero visibility, were unable to jump. This was fortunate as they discovered later. The Germans apparently had some advance information about the drop. A large German ski patrol from Steinkjaer proceeded directly to the drop zone the same night. They were observed by a member of the Norwegian underground forces, Lt. Harold Larsen who also knew about the intended drop. Lt. Larsen was a fantastically fast skier and he soon outdistanced the German patrol. He was able to warn the Norwegian members of the resistance forces who acted as a reception committee at the drop zone.[5]

Traphagen og Solhjell ser ut til å følge Langelands fremstilling. Men hverken Langeland eller Sørlie tidfester imidlertid hendelsene ned til dato, det er altså et avvik mellom de to hva angår hvilke hendelser som knytes sammen i tid. I en artikkel av Sigvart Tøsse i Nord-Trøndelag historielag sin årbok for 1983 heter det at der var «(t)ruleg (…) alt eit fly på veg til Snåsafjella før RYPE i Skottland blei åtvara,»[6] altså en gjentakelse av Langelands versjon med forbehold. Han oppgir begge rapportene som kilder og observerer at Sørlie skriver at de ble advart av Leirmo mens Langeland hevder det var Larsen, men Tøsse ser åpenbart ikke at den ene knytter sammen to hendelser i tid mens den andre åpenbart ser det som to separate med om lag en måneds mellomrom. I utgangspunktet er det ikke noen grunn til å se den ene som mer troverdig enn den andre, begge hadde vært ute en vinternatt før og beretningene er nedtegnet ca. like lenge etter hendelsen. Det er likevel grunn til å holde en knapp på Sørlies versjon siden han var den eneste av de to som førstehånds kunne observere begge hendelsene (høre flyene/bli advart om at tyskerne kom), mens Langeland som befant seg oppe i lufta bare var førstehånds kilde til hendelsen hvor flyene måtte snu på grunn av været.

OSS gjorde vanligvis sine dropp om natten når månen var på sitt fulleste. Over de neste månefasene var været for dårlig så det når det først åpnet seg et tidsvindu i slutten av mars, ble det besluttet å sette hele NORSO-gruppen inn i ett enkelt dropp.

[7] 24. mars tok åtte ombygde B-24 Liberatorbombefly av fra Harrington i det sørlige England. De gjorde en stopp ved Kindloss flyplass på nordspissen av Skottland for å etterfylle drivstoff før de tok av igjen med seks minutters intervaller like før solnedgang og satte kurs for Gjevsjøen nord for Steinkjer. Selve luftinnsettingen var del av Operasjon CARPETBAGGER som ble fløyet av 801st Bomber Group. Bombeflyene var malt svarte og ombygd for å øke rekkevidden, både kanontårnet på undersiden, neseskytteren, oksygentilførsel og annet utstyr var fjernet for å minske vekten. Ombord var 36 NORSO personell i amerikanske uniformer og hvite kamuflasjedrakter, fire til seks av dem i hvert fly. I sin beretning om oppdraget, ga Colby følgende beskrivelse av dem:

Disse mennene utgjorde en uvanlig gruppe amerikanere, og en tilfeldig observatør ville ha plukket nesten hvilken som helst annen nasjon for å beskrive deres opprinnelse. Under de store hvite pakningene og parkasene de hadde på seg, fant man den amerikanske krigerens tradisjonelle kaki.

Men deres navn kunne ha tilhørt helter fra en norrøn saga – Paulsen, Johansen, Iversen, Eliasen, Oistad – på begynnelsen av krigen hadde flesteparten av dem faktisk vært sjøfolk på norske skip inntil de på en måte eller en annen fant veien til US Army.

Løytnant Langeland hadde vært skipstelegrafist. Sersjant Listeid hadde vært matros. Raivio, en lapp, hadde kjempet mot russerne i Finland og flyktet til Amerika som mannskap om bord på et skip. Sersjant Andreasen hadde vært styrmann og snakket om noe annet enn havet. Myrland hadde vært maskinist – alle voksne, kompetente, fødte skiløpere, sterkt anti-tyske, men de elsket det fremmede landet, hvis uniform de bar.

Dette var menn som kunne alt fra å slakte ei ku til å reparere en motor med en wire eller opererer en skadet mann med en foldekniv. Alle disse ferdighetene ble brukt ute i kulda under det harde arbeidet de utførte, og operasjonens suksess kan nesten utelukkende tilskrives deres høye kapasitet og hengivenhet til oppdraget.

Gjennom årene hadde de blitt håndplukket ut fra en millionhær og hadde frivillig latt seg droppe fra fly for å kutte jernbanelinjen. De hadde trent og ventet siden sent i 1943, men når de endelig var under veis, det var ingen spenning, ingen dypsindighet. De så reflektert videre – eller tok det som de kom.[8]

Planen var at mennene skulle droppes først sammen med droppcontainerne som var hengt opp i bomberackene. På Gjevsjøen ventet de fire motstandsfolkene som igjen hadde blitt sendt opp fra Stockholm og ser ut til å ha vært Agnar Andersen, Toralf Lian, Jon Moan og Kjell Sørlie. Hans Leirmo og et par andre nordmenn sluttet seg også til gruppen. Odd Sørlie hadde også kommet fra Stockholm for å bivåne innsettingen fra svensk side. I den svenske hovedstaden satt kurér Erik Gaundal å ventet spent mens han hørte på B.B.C. Da meldingen om at kålrabien igjen var lekker kom, visste han at amerikanerne var på vei.

Like før midnatt, hørte de lyden av flymotorer og tente tømmerstokkene de hadde dynket i parafin og lagt ut i en omvendt «L» for å markere droppsonen. En mann stod i den korte enden av «L»en og sende morsesignaler med en lommelykt mens en annen sendte samme signal fra Eureka-enheten. Men bare fire av B-24ene fant veien til droppsonen. Det femte med kodenavnet «ED», fikk motorproblemer og snudde. Opprinnelig skulle løytnant Tom Saether, Helgesen, T/Sgt Borge Langeland og S/Sgt Arne N. Listeid vært om bord. Men «ED» hadde opplevd motorproblemer allerede underveis fra Harrington og ble værende igjen i Skottland. Og fordi Langeland var telegrafist og skulle bistå med år å guide de neste flyene inn måtte han være blant de første til å hoppe og gruppene byttet fly. Det må også ha vært viktig å få Helgesen ned blant de første siden han kjente medlemmene i mottakelseskomitéen. Fly nummer seks fikk feil på kompasset og måtte også snu. Det syvende snudde etter å ha sirklet over området i to timer uten å finne droppsonen. I alt 14 NORSO-menn hadde vært med i flyene som snudde. Det siste kom ut av kurs og slapp sin last og menn 80 km inne på svensk territorium, det hele spredt utover overflaten på en islagt innsjø.

Månen var oppe og det var rundt midnatt idet piloten i flyet med major Colby annonserte at de var 40 km ute av kurs og godt inne over Sverige. Kursen ble justert, snart var de på målet og gjorde seg klare til å hoppe. De sjekket at utløserlinen var festet til flyet, gjorde klart våpnene og noen av de hadde på maske til beskyttelse mot kuldesjokket når de hoppet. I det luka ble åpnet kunne de se det snødekte landskapet under seg oppstykket av bratte fjellrygger og topper som vinden hadde blåst snøen av. I dalsenkningene kunne de se skoger av bjørk og furu. Her og der vitnet en slett hvit flate om isdekte vann. Et sted under dem, på Gjevsjøen, stod fem norske motstandsfolk og ventet. I det samme de passerte grensegata mellom Norge og Sverige seg tåka inn. Hopplederen, en sersjant fra U.S. Army Air Force, gikk over krokene til utløserlinene. Så ble det røde lyset tent og sersjanten ropte «action stations». På kommandoen «ready number one» svingte førstemann føttene ned i hullet i dørken. Det grønne lyset kom på og hopplederen ropte «go!». De hoppet ut i det kalde isende mørket med fem sekunder mellomrom. Da de var nede i 500 fot ble de brennende tømmerstokkene synlige og Colby visste de var på rett sted. I alt tolv containere ble sluppet fra flyet med Langeland i. Fallskjermjegere landet i den myke snøen uten at noen ble skadet.

Det finnes flere versjoner av det som videre skjedde, men med bare ubetydelige ulikheter. I følge Colby sa amerikanerne feltropet «er fisket bra i sjøen?» i det de nærmet seg sine norske allierte. Svaret skulle være «Ja, spesielt om vinteren». Om det var ment som en spøk, fordi han hadde glemt passordet eller aldri hørt det, svarte nordmannen leende «for å være ærlig, det ikke er bra i det hele tatt». Amerikanerne trakk sine revolvere, men Helgesen gjenkjente motstandsfolkene og kunne gå god for at de ikke var tyske agenter. Telegrafisten, Borge Langeland hevdet senere at årsaken til forvirringen var løytnant Glen Farnsworths manglende norskferdigheter og at han ikke hadde klart å uttale ordene riktig. Og ifølge denne versjonen ble floken løst fordi han husket at et av medlemmene av den norske mottakelseskomitéen het Hans. Da Farnsworth spurte etter «Hans», svarte en av nordmennene positivt på tilropet og situasjonen ble avklart.[9] Den eneste ved det navnet blant nordmennene var Hans Leirmo. I november 1945 stod det en artikkel om RYPE i National Geographic hvor det het at nordmannen glemte svaret i begeistringen, men husket det da han fikk en pistol presset mot ryggen.[10] Faktisk, kan alt dette ha skjedd, dersom man tar i betraktning at amerikanerne landet spredt utover en stor flate, og det er ikke utenkelig at de ulike gruppene nærmet seg forskjellige norske hjelpere til ulike tidspunkt.

De fem mennene som havnet på svensk side av grensen landet også på en frossen innsjø, rundt kl. 02.00. Blant dem var NORSOs nestkommanderende, løytnant Leif Oistad. Fravær av marktegn åpenbarte imidlertid snart for dem at de var på gal innsjø i tillegg til at ingen av deres våpenbrødre var å se. Men det gikk ikke opp for dem med en gang at de også var feil land. Utstyret var spredt over hele innsjøen og på den andre siden av den kunne de se lys. Dette betydde at de ville bli oppdaget straks det grydde av dag uten håp om å rekke å samle inn sakene og komme unna. De forberedte seg derfor på en «last stand», gravde seg ned og ventet at om kort tid ville stedet være oversvømt av tyskere. Rett etter daggry kom en mann på sykkel mot dem. Han ble pågrepet, og svensk som han var kunne syklisten informere dem at de var langt inne i Sverige, de hadde landet på Landösjöen i Jämtland. Ulike versjoner finnes om hvordan de til slutt havnet i svensk varetekt, blant annet heter det i en av de at de først skal ha møtt på landsfiskalen og hans assistent. I ettertid er det vanskelig å vite hvilken versjon som er korrekt.

Like etter dukket det 200 svenske soldater opp og brakte dem inn til avhør. Svenskene var naturlig nok nysgjerrige på hva oppdraget deres besto i, og spurte til og med om de var forpartiet for en større invasjonsstyrke. Men amerikanerne avslørte ingenting annet enn navn, grad og tjenestenummer. Etter en obligatorisk avlusing og ydmykende tvangsbading i regi av kvinnelige soldater, ble de overført til en komfortabel interneringsleir i Dalarne hvor de hadde bevegelsesfrihet til å besøke nærmeste by som var Falun. Men de var ivrige etter å komme i kamp før krigen var over. OSS lyktes med å overbevise svenskene om at de ikke hadde skumle hensikter overfor Sverige, og gjennom sitt kontor i Stockholm fikk de tak falske pass, ski og våpen. Ved hjelp av en grenselos ankom de Gjevsjøen 12. april.

Totalt 16 mann hadde landet på Gjevsjøen 24. mars. De var spredt utover et stort område, noe av utstyret endte opp inne i skogen, og nå angret de på at de ikke hadde pakket det selv.[11] En del hadde blitt kastet ut av flyet uten fallskjerm og ble begravet dypt i snøen. I følge Traphagen og Solhjell hadde mannskapet på ett av flyene unnlatt å feste utløsersnorene og Colby skal ha begjært disiplinærstraff mot dem i etterkant. Bonden på Gjevsjø, Alfred Anderson sammen med Hans Leirmo og Jomar Jåma hjalp til med å samle alt sammen ved hjelp av hest med truger og slede. Det aller nødvendigste ble prioritert først, men resten tok flere dager å dra sammen. Noe av utstyret ble lagt i depot rundt sjøen. De første dagene lå de ute i barhytter, men flyttet etter hvert inn på gården. En vaktpost ble plassert oppe på Lillefjellet hvorfra det var god utsikt over et stort område. De avtalte også med Jåma at han skulle varsle straks han oppdaget noe mistenkelig, en stor fordel siden han som reindriftssame hadde mulighet til å ferdes fritt omkring uten å pådra seg uønsket oppmerksomhet fra tyskerne. Gjevsjø gård besto den gang av to bruk, men bare ett av de var det folk på i 1945. Her var det et våningshus, et mindre hus og en stor låve. På gården var det en hest og flere melkekyr. Etter hvert flyttet de inn på gården og bonden og hans familie ble evakuert til Sverige. Og i bytte for bondens gjestfrihet, passet de dyrene i hans fravær. NORSO var ikke redd for at de skulle røpe dem siden de var kjent for å ha hjulpet motstandsbevegelsen ved flere anledninger tidligere.

Hele natten og påfølgende dag var de opptatt med å samle utstyr og rigge seg til inne på Gjevsjøen. Radioen, en britisk B-Mark 2 med seksvolts batteri montert i en koffert, hadde blitt kastet ut av flyet uten skjerm, men hadde bare fått mindre overfladiske skader. I de første dagene opererte de den under åpen himmel, og i mørket måtte telegrafisten sende og motta inne i et lite telt for å kunne bruke lys når meldinger skulle skrives ned. En antenne ble satt opp ved å binde en wire til en stein og kaste den oppi et tre. Senere ble stasjonen satt opp inne i våningshuset på Gjevsjøen. De var tildelt fem eller seks frekvenser som de vekslet mellom for hver sending. Sende- og mottakerforholdene med Storbritannia varierte imidlertid med atmosfæriske forhold og var til tider vanskelig, men kontakt ble oppnådd nesten hver dag. Sammenlignet med andre allierte spesialavdelinger og motstandsgrupper som opererte i Norge under krigen, hadde RYPE sannsynligvis den mest pålitelige radiokommunikasjonen med London.[12] Men sending og mottak var en langtekkelig prosess og hver melding måtte kodes og dekodes bokstav for bokstav. Kodede meldinger ble også sendt som kryptiske nyhetsmeldinger via B.B.C.s radiosendinger for de okkuperte områdene. Lengre rapporter og meldinger ble sendt via Sverige med kurér.

Kosten bestod i hovedsak av U.S. Army sine C-rasjoner, alternativt britisklaget pemmikan som var rik på energi men vanskelig å svelge. Noe proviant ble også brakt inn gjennom Sverige. På gården var det i tillegg lagret grønnsaker, poteter og noen av kyrne ble også slaktet. Rein ble kjøpt fra lokale gjetere, eller de ble skutt og erstatning senere gitt til eierne. På papiret kan det høres ut som en tilstrekkelig diett. Men uteblivelsen av flere dropp og vanskelige forhold under vårløysinga, betydde at det i perioder kunne være matmangel. I tillegg må det tas i betraktning at den type fysisk aktivitet som de bedrev under nærmest arktiske forhold medførte behov for en ekstra rik diett. Dessuten fikk de stadig besøk av nordmenn på flukt fra tyskerne eller frivillige motstandsfolk som ville bidra. Bekledningen syns å ha vært ulluniformene som ble brukt av U.S. Army Rangers, i tillegg til «Ike-jakkene» som var lette og varme parkaser med pelsfôret hette.

Colby hadde vært med i en skigruppe på High School, men det var merkbare forskjeller i skiferdighetene mellom norsk-amerikanerne i RYPE og WOODLARK-gjengen. Lokale sivile som hjalp til var også utmerkede skiløpere. Snåsa var i tillegg en av bygdene i Norge med sterkest skitradisjoner tilbake til skiløperkorpset på 1700-tallet hvor Snåsa var den nordligste legden med plikt til å stille skisoldater. I tillegg bemerket Harald Larsen at skiene amerikanerne hadde med var for tjukke og tunge og hindret dem når de måtte gjøre hurtig retrett. Det ble bestilt 25 par nye ski fra Sverige, men de rakk aldri frem før krigen var over.

Etter at de hadde landet ble fallskjermene raskt gjemt for ikke å vekke oppsikt fra luften. Tyskerne hadde ikke vært i nærheten av Gjevsjøen på lenge. De norske motstandsfolkene hadde holdt området under oppsyn i flere uker og de hadde bare sett én patrulje som hadde snudd noen kilometer unna ved gården Holden. Men RYPE var langt fra trygge. Colby fryktet spesielt at tyskerne hadde lagt merke til at bombefly hadde flydd inn over området, og lagt to og to sammen siden ingen steder i nærheten hadde blitt bombet. Grupper av russiske krigsfanger med tyske vakter var også ute i skogen for å hugge brensel og det gikk rykter om at lensmann i Lierne hadde planer om en inspeksjonsrunde i nærheten. 

I tillegg til svenske og tyske grensevakter utgjorde norske påsketurister også en sikkerhetsrisiko (1. påskedag i 1945 falt på 1. april). Det var ikke uvanlig at skiløpere tok seg fram til ei hytte eller gård for å be om å få tilbringe natten. RYPE tok derfor ingen sjanser og evakuerte Gjefsjøbasen for å slå leir ute i skogen. Langfredag kom det også en gruppe ungdommer helt opp til gården, sju gutter og fire jenter. Skispor og andre tegn på aktivitet rundt husene gjorde at de åpenbart mistenkte at noe uvanlig foregikk der. Til slutt bestemte Helgesen seg for å ta kontakt med dem iført full battlejakke. Etter å ha blitt trygge på at de ikke var Quislinger, klarte han å overbevise dem om at gården ikke var stedet å være. Helgesen dikterte brev de skulle sende hjem, deretter fulgte Kjell Sørlie dem over grensa. Bekymrede foreldre i Snåsa begynte naturlig nok å spørre etter dem. Lensmannen visste hva som hadde skjedd men sendte likevel to mann for å spørre Leirmo. Han serverte en historie om at han nok hadde truffet på påsketurister som spurte etter veien over grensa.

Før de kunne aksjonere mot målet, måtte de gjøre noe med mannskapssituasjonen. 30. mars tok fire fly med forsterkninger av fra Skottland. Bare minutter før de kom inn over Gjevsjøen hadde været vært perfekt, men plutselig kom tåka sigende ned og dekket innsjøen. RYPE-gruppen hadde hørt flyene over seg, men klarte ikke å oppnå radiokontakt. Ute av stand til å vite om de var på riktig sted, vendte flyene om og satte kursen hjemover. NORSO hadde fortsatt sin Eureka-sender (transponder), men ikke alle CARPETBAGGER-flyene hadde Rebecca-mottakersettene (transiver). Over Orknøyene tok motorene til et av flyene fyr og flyet krasjet nær landsbyen Waliwall. Annenpiloten klarte å hoppeut, men resten ble drept, inkludert de seks NORSO-mennene ombord. 6. april ble det gjort et nytt forsøk på forsterkning. Tre fly ble hørt i lufta over og de klarte å etablere radiokontakt med ett av dem. Men signalet var dårlig på grunn av været og gikk snart tapt. En speider fra RYPE som hadde befunnet seg vest for droppsonen rapporterte straks etter at han hadde hørt en eksplosjon. Patruljer ble sendt ut, men ingenting ble funnet. Fra London hørte de snart at bare to hadde lyktes med å nå tilbake til Skottland.

Det tredje flyet hadde krasjet mens det sirklet rundt toppen av Plukktjernfjellet. Det hadde eksplodert i sammenstøtet og restene hadde sklidd ned fjellsiden. 26. april var Bengt Jåma, bror til Joar, ute med hunden sin da han så noe som lignet glitrende steiner. Da han kom nærmere bandt han fast hunden og gikk for å undersøke. Steinene viste seg å være forvridd aluminium fra flyet. Rundt det utbrente vraket av den krasjede Liberatoren så han fire døde. Bengt Jåma dro rett til Gjevsjøen for å varsle RYPE-gruppen og dagen etter dro Colby og noen andre opp til stedet for å ta seg av de døde. Ifølge en melding sendt til London 30. april, ble det funnet tolv lik som ble som ble gitt en provisorisk begravelse nær vraket. Blant restene ble det også funnet en postsekk med personlige brev til RYPE medlemmene. Situasjonen la naturlig nok en demper på gleden over det som ellers ville vært kjærkomment nytt hjemmefra. På den annen side kunne det av hensyn til operasjonssikkerheten være noe betenkelig å levere post til en spesialstyrke i felt. Siden ble det gjort flere dropp av forsyninger til gruppen, men det ble ikke gjort videre forsøk på å forsterke gruppa luftveien. I stedet ble seks nordmenn overført til NORSO – fire av dem tidligere WOODLARK-medlemmer, blant dem Helgesen og Moan.

WOODLARK besto nå av bare fem mann med Harald Larsen som leder. De samarbeidet så tett med RYPE slik at det i praksis var vanskelig å skille de to avdelingene fra hverandre. Men i motsetning til amerikanerne hadde WOODLARK-gjengen papirer så de kunne bevege seg fritt inn i Sverige. Dette kom godt med når de skulle få inn forsyninger derfra, men det oppsto en del konflikt mellom Colby og den allierte ledelsen om hvor tett de to gruppene kunne samarbeide. RYPE hadde også generell ordre om bare å ta kontakt med andre avdelinger i nødsfall. Kontakt med sivile skulle også holdes på et minimum, de skulle heller ikke oppmuntre til motstand mot tyskerne eller forsøke å ta permanent kontroll over noen områder.

Sprengningen av Tangen bru

Det hadde gått tolv dager etter at NORSO hadde blitt droppet. De hadde tapt mye tid i påvente av at forsterkninger og nye forsyninger skulle flys inn, og mennene begynte å bli rastløse. Major Colby var frustrert over at flere og flere tyskerne slapp gjennom mens de satt uvirksomme og han spurte OSS-kontoret i London innstendig etter ordre om å gå til aksjon med de ressursene han hadde. Amerikanerne i gruppen følte at troverdigheten til USA var på spill i hele Skandinavia. Den opprinnelige operasjonsordren til RYPE hadde spesielt lagt vekt på jernbanestrekningen sørover fra Grong, forbi Formofoss og gjennom Lurudalen med tunnelene der. Men siden basen ble flyttet til Gjevsjøen ble avstanden for stor. 8. april ble ordrer endelig mottatt fra London om å angripe jernbanebroer mellom Jørstad og Valøya i Snåsa. Major Colbys plan tok til orde for et enkelt men åpent angrep på Grana bru. Brua hadde et høyt og relativt langt spenn og det ville ta tyskerne lang tid å reparere den om den ble sprengt. Et par dager tidligere hadde Hans Leirmo rekognosert brua og området rundt i sivile klær.[13] Han gikk bort til en av de tyske vaktene og ba om en sigarett mens han studerte vaktpostenes plassering, hvor mannskapene var innkvartert og hvor de hadde sine maskingeværstillinger.

Skaresnø gjorde imidlertid at det ville bråke så mye å bevege seg innpå målet på ski at de sannsynligvis ville bli oppdaget. En av nordmennene, Agnar Andersen, var tilfeldigvis lokfører av yrke. Inspirert av det ville vesten og Jessie James’ legendariske eskapader, planla de å kapre et nordgående tog på Valøya stasjon, Andersen skulle så kjøre det midt utpå brua og RYPE nedkjempe de tyske vaktene på begge sider med håndvåpen og håndgranater. Etter at brua var sprengt, skulle de kjøre toget i revers tilbake til Valøya stasjon og ta flere mindre ubevoktede bruer på veien, eller som Colby skrev i sin rapport 1. april, kjøre lokomotivet ned i elva etter at brua var sprengt. 

Planen om å ta Grana bru var lagt under forutsetning av at de fikk forsterkninger.Likevel var konklusjonen at Grana bru var for strengt bevoktet. I tillegg ble gruppen som skulle kapre toget oppdaget og beskutt av en tysk patrulje, men slapp unna uten skader. De besluttet derfor å angripe den ubevoktede Tangen bru lenger sør. Tre amerikanere ble igjen for å vokte leiren da de dro. Hver hadde en pakning på rundt 25 kg med sovepose ammunisjon, sprengstoff og rasjoner for sju dager. For hver tredje mann var det en pulk på ca. 30 kg lastet med eksplosiver som de byttet på å dra. Sistnevnte var vanskelig å dra over fjellene fordi snøen hadde begynt å tine og marsjen tok dem seks dager, men fremgang var bedre i løpet av natta enn om dagen. Colby beskrevet senere turen som «en brutal reise, ofte gjennom blendende snøstorm i temperaturer under null.»[14]

Helt siden aksjonen mot Jørstad bru i januar hadde tyskerne holdt et våkent øye på den lokale stasjonen og stasjonsmesteren. De hadde ryddet en 60 meter brei gate for vegetasjon parallelt langs begge sider av sporet i mange kilometer på hver side av broen. Dette ga de tyske vaktene godt kontroll på alt og alle nærmer broen. 11 tyskerne var forlagt på en lokal skole med oppgave å patruljere jernbanelinjen fra Snåsa til et sted sør for Tangen. Det var ellers to større tyske forlegninger i RYPE sitt operasjonsområde, en på Viosen den andre i ved Snåsa stasjon – totalt ca. 1400-1500 mann fra det 722. Grenaderregiment. Norske sivile som fikk en nærmere glimt av dem, betraktet dem som annenrangs tropper i beste fall, og inkluderte tsjekkere, polakker (Volksdeutsche) og østerrikere. Noen virket gamle, andre svært unge.

I alt 22 mann startet marsjen til målområdet 9. april og etablert en fremskutt base på en nærliggende jakthytte. Saether og to andre gikk helt frem til linja for å rekognosere. Mens de lå på magen og observerte mot jernbanestasjonen, kom rundt femti tyskerne løpende ut mens de tok på seg utstyret. Da de hadde kurs rett mot dem, fant Saether og de andre ut at det var best å trekke seg rolig tilbake. Men det virket ikke som om noen fulgte etter dem da de satte kursen opp mot fjellet. En plausibel forklaring er at en gruppe vedhuggere hadde jobbet i nærheten og at det var de hadde forårsaket alarmen som snart ble avblåst. Terrenget der var vanskelig og det var bare mulig å nærme seg linjen på enkelte punkter, men da de passerte Tangen bru tidlig neste morgen, var det heller ingen tyskere i sikte. De kuttet av telefonlinjer og plassert eksplosiver under broen under løytnant Farnsworth kyndige veiledning. De hørte ei togfløyte i det fjerne og øynet håp om også å ramme det i eksplosjonen. En utkikk ble plassert på en høyde slik at de kunne avklare om det var et passasjertog med norske sivile. Men toget kom ikke noe nærmere og til slutt ga de opp å vente. Det var en klar søndags morgen og eksplosjonen måtte ha blitt hørt i flere kilometers omkrets. Vinduene ble blåst inn på en nærliggende gård, men mirakuløst ingen av beboerne som satt ved frokostbordet ble skadet. Men en bjelke ble revet løs fra broen og fløy gjennom vinduet på en tom hytte på den andre siden av sporet. Et amerikansk flagg ble lagt igjen på ved brua for å merke at dette var et verk av de allierte styrkene til overs lokalbefolkningen mistenksomhet. Tyskerne utført et søk av de nærliggende bosetningene, men det er ikke kjent om noen norske sivile ble pågrepet. Men innen en uke var en midlertidig bru reist og togtrafikken ble gjenopptatt.

Helgesen hadde observert operasjonen på avstand og advarte dem da de passerte om at femti tyskere var etter dem. De hadde 48 km å gå tilbake til basen og fryktet at tyske speiderfly skulle oppdage dem. Fjellterrenget vest for Gjevsjøen er snaut flere steder uten særlig muligheter til å finne skjul og dekning. De fryktet også at motoriserte patruljer skulle bli sendt langs vei mot grensa og at tyskerne ville vente på dem der. Men det kom ikke til kontakt med fienden. Returmarsjen tok ti dager, for det meste i oppoverbakke, men det var litt lettere når alt sprengstoffet var borte, og Colby takket den Hans Leirmo som gikk foran og gikk opp spor. 

Da de kom til Gomolia ved Skjekervatnet, ble de møtt av Helgesen og Moan som hadde gått direkte dit etter å ha rekognosert mot brua på Strindmoen. De hadde sett en tysk patrulje på andre siden av Skjekervatnet med kurs rett mot dem. Nå hastet det med å komme seg unna. Det var ikke tid til pauser på mer enn fem minutter og i alle fall en av dem klarte å sovne mens han hang i stavene. Sent på ettermiddagen kom de til foten av en bratt stigning, de klatret opp til én topp bare for å oppdage at det var en enda høyere bortenfor. For første gang tok de benzedrine-pillene de hadde med for å komme seg over de siste bakkene. Det fikk Colby til å døpe høyden Benzedrine Hill

Men da de hadde bare tre dagers marsj igjen, gikk de tom for mat. RYPE stoppet på WOODLARKs base på Burvatnet hvor de fikk servert fiskeboller og elgsteik og kunne hvile. Her fikk de også nyheten om at President Roosevelt var død. WOODLARK-mannskapet ble senere irettesatt for å ha delt sine rasjoner med amerikanerne siden det var vanskelig å forsyne også deres base. Det var heller ikke uproblematisk for amerikanerne å bevege seg over grensa siden de som nevnt ikke hadde svenske papirer. Men heldigvis var sjansene for å treffe på svenske patruljer relativt liten. Colby og telegrafisten Borge Langeland, returnerte umiddelbart til Gjefsjø, og de andre kom etter noe senere. Mens var borte hadde også de fem som hadde havnet på svensk side av grensen ankommet Gjevsjøen.

Sprengningen av jernbanen i Lurudal

18. april telegraferte NORSO London og rapporterte at Tangen bru var sprengt. Samtidig kunne de melde at snøen var nesten borte, og at de trengte mer mat i tillegg til det de fikk inn fra Sverige. De foreslo også at forsyninger kunne flys inn fra svensk side og da tenkte de spesielt på Bernt Balchen som var blitt oberst i U.S. Army Air Force og nå fløy forsyninger inn til de frigjorte områdene i Finnmark via Kallax i Nord-Sverige. Men ingen slike oppdrag ble utført. Videre ba de om tillatelse til å sprenge jernbanestasjonene ved Lurudal og Landsem. To dager senere fikk de tillatelse, men oppdraget ble endret til å sprenge selve jernbanelegemeet gjennom dalen. Moralen var på topp til tross for at togene hadde begynt å gå igjen. At tyskerne hadde brukt så mye ressurser på å reparere skadene vitnet bare om hvor viktig oppdraget var, resonnerte Colby.

De avmarsjerte 22. april, igjen forsterket med elementer fra WOODLARK. Denne gangen var avstanden var kortere og børa de bar med lettere. De satte kursen nordvestover mot Lillefjellet og Seisjøfiskløysa hvor de tilbragte natten. Dagen etter fortsatte de nordover og overnattet på Skjørssjøhaugen. De var nå bare 5,5 km fra jernbanen men rundt dem var det ikke tegn til folk. 25. april rykket Colby, sersjant Langeland og en av de lokale nordmennene frem for å rekognosere målet. Omgivelsene var forførerisk fredfulle. Det hersket en total stillhet og nysnøen reflekterte sollyset. Men ifølge Helgesens informanter, var det 112 tyskerne i nærheten som voktet en 5 km lang jernbanestrekning. Colby tok ut fremrykningsakser og angrepspunkt før de trakk seg tilbake til ei hytte ved Skartnes hvor resten av styrken ventet.

De forlot Skartnes i det månen var på vei opp. Snøen hadde blitt til skare ettersom temperaturen var falt under frysepunktet, og en hard vind blåste i fra vest. De delte seg inn i åtte tremannsgjenger, hver med 15 kg med sprengladninger. De spredte seg utover en 2,5 km lang strekning. En i hver gjeng skulle plassere ladningene, en annen festet dem til linja mens den tredje sikret. Ladningene ble lagt på annenhver skjøt mellom skinnene for å maksimere antall skinner som ble skadet. Blyantluntene ble satt til ti sekunder. Kl. 00.05 skulle Colby signalisere med en lysrakett at de skulle tennes. Men i det de var i ferd med å legge den siste ladningen gikk det opp en tysk lysrakett bare 50 meter unna teamet hans. Colby torde derfor ikke skyte opp raketten, men de hadde avtalt på forhånd at dersom de ikke så noe signal, skulle de tenne lunta kl. 00.10. Ti sekunder etter kunne de høre en rekke eksplosjoner langs strekningen. Men detonasjonene var ikke helt risikofri. Stein og jernfragmenter fløy gjennom lufta rundt dem og en av nordmennene uttalte senere at han aldri hadde vært så redd i hele sitt liv. Totalt 218 skinner ble ødelagt.

Mens amerikanerne og nordmennene trakk seg tilbake, sendte tyskerne opp flere bluss og det virket som om de skjøt vilt rundt seg. En kule traff bakken i nærheten av Colby og steinspruten traff ham i panna. Sivert Windh på Colbys team var bevæpnet med en BAR (Browning Automatic Rifle) men Colby bad ham om ikke å skyte siden det ville avsløre at de var regulære styrker. Det var en snodig ordre siden de etterlot et amerikansk flagg på Tangen for å vise tyskerne at de var amerikanere. Kanskje fryktet han at det da ville bli satt inn større styrker etter dem i forfølgelsen som nå utviklet seg. Men Saether kunne dy seg og sendte noen salver mot forfølgerne med sin Garand mot tyskerne.

Gruppene samlet seg ved Skartnes, men det var ingen tid til å hvile med 8 mil og ca. 16 timer å gå før de ville være tilbake på Gjevsjøen. Det var månelyst og skaresnø og viktig at de klarte å legge så stor avstand som mulig mellom seg og tyskerne som nå var i høyeste beredskap. Men i det RYPE kom opp på snaufjellet, slappet de mer av da det virket som tyskerne hadde gitt opp forfølgelsen. 26. april var de trygt tilbake på Gjevsjøen og kunne rapportere til London at de hadde sprengt 2,5 km av jernbanelinja i Lurudalen. Samtidig fikk WOODLARK-gjengen ordre om å vende tilbake til sin egen base, mens Helgesen ble igjen. Dermed var de bare 20 mann tilbake til å holde vakt og patruljere rundt Gjevsjøen.

Mot slutten

Etter sprengningen av jernbanen i Lurudal ble russiske krigsfanger sendt inn for å reparere den, men transportene avtok etter det. Major Colby anså oppdraget som fullført og var ivrig etter å ta aktiv del i frigjøringen av grenseområdene. For å gjøre dette ba han om at RYPE slo seg sammen med WAXWING, en annen gruppe som hadde utført jernbanesabotasje nord for Namsos. Men London forble taus, og frustrasjonen gikk dypt samtidig som matforsyninger krympet. Dessuten, dersom ikke krigen i Norge snart var over, ville deres egen sikkerhet være truet. Snøen smeltet og veiene åpne om ca. to uker.  Da ville det kry med tyskere i fjellheimen rundt basen om krigen fortsatte. Samtidig blokkerte vårløysinga vegene på svensk side, noe som gjorde det vanskeligere å få fram forsyninger den vegen. Colby hadde en plan om å frigjøre Lierne og forskanse seg i bygda hvor det etter opplysningene de hadde bare befant seg 25 tyskere. Bygda hadde svenskegrensa på tre kanter og flere større innsjøer og elver mot vest ville gjøre det vanskelig for tyskerne å nå dem midt i vårflommen. OSS’ strategi i Frankrike hadde vært å rekruttere geriljastyrker lokalt, og i Snåsatraktene regnet Colby med at det ikke være noen mangel på frivillige.

1. mai fikk de imidlertid ordre om at ingen flere større broer skulle angripes og at de i stedet måtte nøye seg med mindre angrep, men det ble ikke flere framstøt fra RYPEs side. Hitler var død og det var mer enn tydelig at Tyskland ikke ville holde ut stort lenger. Skader som nå ble gjort på infrastruktur ville derfor ødelegge mer for det norske samfunn etter krigen enn for tyskerne. Man skulle derfor også hindre tyskerne i å gjennomføre den brente jords taktikk slik de hadde gjort i på østfronten og i Finnmark. 6. mai fikk RYPE ordre om å ta kontroll over eller ødelegge en Schwellenpflug som sto på Grong stasjon. Dette var et redskap som tyskerne dro etter lokomotiv for å rive opp jernbanesviller. Forsvarets overkommando i London gitt følgende regler for god oppførsel for norske styrker i Norge og også gjaldt RYPE:

I dagens situasjon, nå som det hersker en mulighet for en generell tysk kapitulasjon, er det av avgjørende betydning at absolutt ro og disiplin er bevart. Handlinger eller aggresjon fra de norske hjemmestyrkene eller andre mot tyske styrker, tysk eller norsk politi, eller norske nazister, har for øyeblikket ikke noe militære formål, men kan bare forårsake store problemer for en ryddig tysk kapitulasjon. Det er nå mer viktig enn noensinne å bevare en ubrytelig disiplin, og at offiserer og soldater (den engelske gjengivelsen bruker betegnelsen «jegere») holder hodet og kaldt.

Ordre om det ovenfor må videreformidles omgående til offiserer og soldater (jegere). Sjefer må holde kontinuerlig kontakt med sine overordnede og underordnede. Hvis tyskerne kapitulerer, vil vi støtte stående ordre at (de?) skal respektere våpenhvilen og ta opp oppgaver nevnt for dette alternativet.

Et hvert brudd på våpenhvilen fra hjemmestyrkenes side kan volde ubotelig. Dersom tyskerne mot all formodning («contrary to all reasons») skulle fortsette kampen i Norge etter krigen er over i Tyskland, er det viktig at organisasjonen holdes intakt og klar til å kjempe for å kunne, støtte frigjøringen av landet fra innsiden i samarbeid med ankomsten av norske og allierte styrker.[16]

På samme tid ble det mer og mer vanskelig for RYPE å operere ettersom snø smeltet. Av årsaker som var uklare for Colby, mistet de nesten radiokontakt med HQ. Mat ble mangelvare og innsjøene ufremkommelig. Og spørsmålet om hva de skulle gjøre når tyskerne overga seg gjenstod.

Samtidig avviste London Colbys planer om å ta Lierne av «åpenbare» grunner.[15] Colby verken forsto eller var fornøyd med forklaringen. I etterkant ble det imidlertid klart at OSS i London ikke ville diskutere planen fordi de hadde felles samband med britene og visste at de ville protestere dersom det ble kjent at amerikanerne ville begynne frigjøringen av Norge på egen hånd.

I mellomtiden kom tyskerne farlig nær. Sersjant Marinus Myrland stod vakt om kvelden 2. mai da han plutselig sto ansikt til ansikt med en fem manns tysk patrulje bevæpnet med automatvåpen. Myrland forklarte rolig til dem at gården var full av amerikanske soldater, og dersom de skjøt ham, ville helvetet være løs. Han foreslo at tyskerne burde overgi seg, noe de så ut til å være i ferd med å etterkomme da en av de lokale motstandsmennene, Karle Berre, kom stormende ut med våpen. Den tyske feldwebelen skjøt ham i magen med et automatgevær (Langeland: automatic rifle, kunne i så fall ha vært Sturmgewehr 44), men fikk kiling etter det første skuddet. Skuddet alarmerte resten som kom stormende ut av husene og den tyske patruljen ble nedkjempet og alle drept. Berre ble pakket inn i varme klær og gitt penicillin som den første nordmann på norsk jord. Han ble deretter evakuert til Sverige og overlevde. Tyskerne ble begravet i gravene som opprinnelig var gravd til de falne på Plukktjønnfjellet. Her ble de liggende i ti år før likene ble flyttet til Havstein utenfor Trondheim. Plakettene som stod på gravene befinner seg fortsatt på Gjevsjø gård. Et par dager etter kom en annen tysk patrulje for å lete etter sine kamerater, samtidig som den norsk-amerikanske styrken også var ute og patruljerte. Norske sivile klarte imidlertid å lede de to gruppene slik at de unngikk å gå seg på hverandre. Et sammenstøt med påfølgende skuddveksling og sannsynlige tap ville vært meningsløst så sent i krigen sett fra begge sider. Ifølge vitner hadde tyskerne også hvite armbind for å signalisere at de ikke var ute etter å oppta strid, men dersom de hadde overrasket hverandre i tett skog og kjerr, er det vel tvilsomt om det hadde hjulpet.

5. mai rapporterte RYPE at de tyske soldatene som nå beveget seg sørover gjorde det til fots. Det gikk fortsatt tre eller fire tog daglig, men de fraktet for det meste gods. Når gruppen lyttet til radio fra London ble de ikke i tvil om at krigen snart var slutt. Men hvordan det lå an i Norge var helt ukjent. I briefer og planer ble det hyppig pekt på muligheten for at tyskerne kunne finne på å fortsette kampen i Norge etter at Berlin hadde gitt opp (tilsvarende frykt fantes for en siste desperat kamp i Alpene). Colby fryktet også at det kunne bryte ut en borgerkrig der Quisling prøvde å klamre seg til makten.[17] I Hellas raste allerede borgerkrigen mellom regjeringen og kommunistene, og NORSO-medlemmene hadde trent tett sammen med en tilsvarende gresk avdeling i Skottland. Da RYPE 5. mai foreslo at de kontaktet lokale tyske sjefen for å starte forhandlinger om overgivelse, reagerte London umiddelbart og beordret dem til å holde seg i ro, og kontakt med tyskerne eller norske hjem styrker og de tok «uautorisert kontakt med fienden eller MilOrg, ville det føre til umiddelbare disiplinære tiltak».[18]
6. mai ble gruppen RYPE forsterket av 11 mann fra hjemmestyrkene rekruttert i Snåsa-området. Blant dem var to tidligere fenriker og en lege. Nykommerne kunne informere amerikanerne om at en tysk patrulje på 30 mann var på leting etter basen, trolig var dette de samme som så etter patruljen som ble nedkjempet 2. mai. 1. mai hadde tyskerne gjennomført razzia i Verdal og 30-40 personer ble arrestert, og 6. mai ankom en gruppe på på flukt fra den beryktede Rinnan-banden Gjefsjø. Disse kunne melde at en våpentransport var ventet via Sverige og RYPE fikk telegrafert til London at denne måtte stoppes siden mottakergruppen hadde blitt avslørt av tyskerne og måtte flykte. Flyktningene ønsket ikke å krysse over til Sverige og amerikanerne var mer enn villige til å la dem bli. «Rekruttene» ble væpnet og gitt opplæring slik at de kunne utføre vakthold rundt leiren. De ble også brukt i patruljering i området rundt. Med nykommerne vokste gruppen til hele 42 mann. 6. mai ble de beordret til å flytte basen til ei hytte på svensk side av grensen for ikke å risikere at en konfrontasjon med tyske patruljer skulle forstyrre kapitulasjonsforhandlingene med de tyske styrkene i Norge. Forflytningen var tungt arbeid på grunn av vårløsningen som reduserte snøen til sørpe. Det var heller ikke plass til alle i hytta de tok seg inn i og flere måtte finne seg i å sove under furutrærne. 6. mai rapporterte de vurdering av motstanderen i området til London. De østerrikske bergjegerne som gikk sørover var avmagrede og så ut til å være i generelt dårlig form. Den andre gruppen, grenaderene som garnisonerte området, synes å være i god form, ha noe bedre moral [19], men var i utgangspunktet dårligere soldater.
7. mai foreslo RYPE igjen å gå til aksjon. De refererte til rykter som kom fra Sverige om at de skulle sørge for sikkerheten i Snåsa «eller et annet avsidesliggende lokalsamfunn», og holde et øye med tyskernes «fredsommelighet» i Trondheims-området. Dette fikk London til å sende nok en melding der RYPE ble bedt om å holde seg i ro, men endelig fikk de i alle fall en beskrivelse av hvordan overgivelsen skulle skje. Tyskerne skulle samle seg i områder som de allierte hadde pekt ut i påvente av at norske eller allierte styrker rakk å samle inn våpnene. Men RYPE skulle fortsatt unngå enhver kontakt med den fortsatt bevæpnede fienden. Ved å lytte til B.B.C. fikk de vite at tyskerne også hadde kapitulert i Norge 8. mai og RYPE kunne ta seg tilbake til Gjefsjø. To dager senere ble deres lokale hjelpere dimittert. Mannskapene i RYPE var nå ivrige etter å ta seg ned i lavlandet for å delta i feiringen av frigjøringen. For å gjøre det måtte de ta kontakt med den lokale tyske kommandanten, men de ble behørig ignorert av London til tross for at de også sendte meldingen på nødfrekvenser. 10. mai meldte de imidlertid at matsituasjonen var desperat. Nisse Gjefsjø, sønn på gården som var ti år den gangen han og familien flyktet til Sverige, har senere ment at matmangelen var sterkt overdrevet siden det fortsatt var mye igjen på gården. At de lokale frivillige var dimittert måtte jo også ha hjulpet på situasjonen. Det kan derfor ikke utelukkes at meldingene egentlig hadde som formål å fremskynde avreisen fra Gjefsjø. Dagen etter fikk de endelig lov til å ta seg ned til Steinkjer. Først stoppet de på Snåsa hvor de fikk en overveldende velkomst ledet av ordføreren. Flere av de tidligere hjelperne ble også med på den videre ferden.

32 mann, inkludert løytnant Helgesen, ankom Steinkjer i full uniform 12. mai og ble møtt av musikkorps som spilte Kongesangen og en formell mottagelsesmiddag på Hegge gård som den gang var eid av Toralf Lian, en av NORSOs norske hjelpere. De fortsatte til Værnes og Trondheim hvor de var med på å motta overgivelsen til flere tusen tyske soldater. Ifølge Colby spilte et musikkorps til og med den amerikanske nasjonalsangen, Star Spangled Banner. RYPE også deltok i 17. mai-toget i Trondheim. Men ettersom britiske styrker kom for å overta administrasjonen av området, ble RYPE overført til Namsos for å ta overgivelsen til tyske styrker der. De tok også del i kronprins Olavs æresvakt da han besøkte Trondheim 10. juni. De dro senere til hjem til USA via Oslo og England. Der ble de ble dekorert med bronse– og silver star for sin innsats. Av dem som enda ikke fullverdige amerikanske statsborgere borgerne da, bare en valgte å forbli norsk statsborger. På Gjevsjø kom Asbjørn og familien snart tilbake, men inne så våningshuset ut som et fjøs hvor opptil 40 mann hadde tråkket inn og ut med skitne støvler i verste vårløysinga. Men de skulle hverken få eller be om erstatning fra norske myndigheter, og har siden vært gjestfrie og mer enn villige til å dele historien med de som har besøkt gården.

Sluttord

Sabotasje mot norsk jernbane lyktes med å forstyrre transporten av tyske tropper tilbake til Tyskland. I en serie av koordinerte angrep 14. mars 1945 alene, ble jernbanenettet kuttet på 750 forskjellige steder. Operasjon RYPE kom nok litt for sent til å ha bidratt vesentlig til dette. NORSO kunne imidlertid rettmessig hevde at oppdraget ble motarbeidet både av tilfeldigheter og ledelsen i London. Vær og ulykker førte til forsinkelser, og spesielt meldingene som ble sendt og mottatt 5. mai, tydet på at London med overlegg ignorerte Colbys bønner om forsyninger og instruksjoner helt til han mer eller mindre truet med å avslutte krigen lokalt på egen hånd. Operasjon RYPE var derimot et gedigent amerikansk PR-kupp. De amerikanske uniformene var det første mange nordmenn på Innherred så av allierte styrker etter frigjøringen, og i motsetning til de mer distanserte britene snakket de også norsk!

Fra høsten 1943 ble motstandsarbeidet i større grad koordinert på alliert side, og OSS følte ikke alltid at britene spilte på lag når de ønsket å iverksette operasjoner i Norge.[20] Landet var først og fremst en britisk operasjonsområde, de hadde deltatt under felttoget i 1940 og i ettertid investerte tungt i den norske motstandsbevegelsen og spesialstyrker. Og mange betraktet den amerikanske deltakelse som en inntreden på deres enemerker og forsøk på å stjele seierens laurbær i siste øyeblikk. Forholdet mellom Rype og britiske styrker i Trøndelag etter freden var også langt fra hjertelig. Dessuten begynte den norske overkommandoen å bli mindre begeistret for jernbanesabotasje allerede fra begynnelsen av april da skade på sivil infrastruktur ikke lengre hadde noen strategiske verdi. Og ettersom slutten av krigen i Europa virket stadig nærmere, tenkte de nok med seg selv at jo flere tyskere som fant veien hjem på egen hånd desto bedre. Det ville gjøre en siste desperat kamp i Norge mindre sannsynlig og gi færre tyskere å gjete ut av landet etter freden. Hvor de sto i forhold til rivaliseringen mellom briter og amerikanere er uviss. I utgangspunktet kunne man se amerikanerne som en positiv motvekt til britisk dominans som kunne gi norske myndigheter mer spillerom etter freden, men det spørs om lojaliteten til britene som man hadde arbeidet tett sammen med veide tyngre.

RYPE kunne med rette føle at de ble motarbeidet av både tilfeldigheter, overordnede og allierte. Det virker som London, spesielt etter 5. mai, ignorerte bønner om forsyninger og instruksjoner med overlegg helt til Colby mer eller mindre truet med å avslutte krigen i Norge på egen hånd. Siden britene og trolig heller ikke norske Forsvarets Overkommando var begeistret for tanken om amerikanske styrker på norsk jord, er det grunn til å spørre hvorfor RYPE i det hele tatt ble iverksatt. JEDBURGH-operasjonene var beregnet til å vare et stykke utpå våren 1945, men da frigjøringen av Frankrike hadde gått raskere enn de allierte beregnet, var NORSO plutselig arbeidsledige for i selve Tyskland var det ingen motstandsbevegelse å liaisonere med. Dermed satt USA med om lag 100 uvirksomme spesialsoldater som var trent for arktiske operasjoner.[21] Og ingen sliper en kniv for å la den ligge og ruste. Sjokket fra Ardenneroffensiven forklarer nok hvorfor rivaliseringen kunne skyves til side og Operasjon RYPE innledes for å supplere britisk-ledede grupper som allerede drev sabotasje mot jernbanen i Norge. Spørsmålet om operasjonen deretter skulle vært stoppet underveis ettersom forsinkelsene hopet seg opp og krigens slutt kom stadig nærmere, stilles uansett i etterpåklokskapens lys. Og når de engang hadde deployert, var nok terskelen enda høyere for å avbryte. Men om jernbanesabotasje for å stoppe overføring av tyske tropper til kontinentet ikke hadde noen verdi i seg selv så sent i krigen, kunne fortsatt motstandsvirksomhet bidra til å avskrekke en fanatisk tysk sluttkamp i Norge etter at krigen var over på kontinentet. Fra amerikansk ståsted hadde operasjonen også en ønsket bieffekt i det å vise solidaritet med en liten okkupert nasjon strategisk plassert i Nord-Europa og dermed bane vei for innflytelse etter krigen.[22]

Om William Colby (1920-1996)

Major William (Bill) E. Colby ble født 4. april 1920 i St. Paul, Minnesota. Faren var opprinnelig historie- og engelsklærer, men valgte en militær karriere etter 1920. Bill anså ikke seg selv som en ledertype, men han gikk allikevel inn i Nasjonalgarden gjennom ROTC-programmet (Reserve Officer Training Corps, et befalstreningsprogram ved de amerikanske universitetene). Under et studieopphold i Frankrike hvor han bl.a. studerte samtidshistorie, ble han ivrig anti-fascist, påvirket av den pågående spanske borgerkrigen.

Colby kom ikke inn på West Point på grunn av dårlig syn, men av en eller annen grunn slapp han inn på fallskjermskolen ved Fort Benning. Her møtte han General Donovan for første gang, sjef for det nyopprettede OSS. Donvan var på utkikk etter agenter som kunne gå på ski og snakke flytende fransk, noe som passet Colby utmerket. Colby deltok deretter i JEDBURGH-operasjonene. Etter Frankrike returnerte han til London hvor sjef for OSS HQ Scandinavia, Gerry Miller ga ham kommandoen over den delen av NORSO som ble plukket ut til operasjoner i Norge (se nedenfor). Etter andre Verdenskrig, fortsatte Colby i CIA og endte sin karriere som sjef 1973-1976.

Colby hadde gode lederegenskaper og var populær som sjef for NORSO og deres norske hjelpere. Kontakten over Atlanteren ble også opprettholdt etter krigen og Colby brevvekslet med flere av operasjonens norske hjelpere og andre som var engasjert i å ta vare på historien rundt den. Han var også til stede ved minnemarkeringer, som avdukingen av minnesmerket på Plukktjønnfjell i 1948 og reisingen av bautaen ved Jørstad bru i 1995.

Under Colbys tid som sjef var CIA under et voldsomt press. I 1975 ble det iverksatt en særskilt granskningskommisjon i senatet for å gå organisasjonens aktiviteter etter i sømmene (Church-kommisjonen). 1959-1971 hadde han vært sjef for CIA i Vietnam og fikk personlig hard kritikk fra dem som mente at USA hadde stått bak likvideringen av Sør-Vietnams president Ngo Dinh Diem, og det mye omtalte Phoenix-programmet (infiltrasjon av Vietcong). Colby ble en av amerikansk etterkrigshistories mest omstridte personer, og også hans død har vært gjenstand for spekulasjoner. Han ble funnet død i vannet etter en seiltur og rettsmedisinere konkluderte med at han hadde hatt et illebefinnende og ramlet i vannet hvor han druknet. Det har ikke forhindret påstander om selvmord og konspirasjoner. 

Den tyske patruljen – en historisk betraktning

Mellom fremstillingene av Operasjon RYPE finnes det flere ulikheter i detaljene, noen, som hvordan de som hoppet og mottakelseskomiteen på bakken fikk kontakt, er ukontroversielle i alle sine varianter. Men helt siden like etter krigen har det imidlertid gått rykter om at den tyske patruljen som overrasket leiren 2. mai, først la ned våpnene og deretter ble henrettet på Colbys ordre. 

I 1978 skrev forfatteren Leif B. Lillegaard romanen Den siste patrulje. I forordet legger han ikke skjul på hvor inspirasjonen kommer fra: Første gang jeg hørte beretningen var høsten 1945. Det var umulig å bli kvitt den. Sommeren 1955 kom det to tyske biler til Snåsa, jeg gikk bort og fikk høre beretningen for annen gang. Ti år senere besøkte jeg fjellet mellom Snåsa og grensen. Jeg hørte beretningen om og om igjen og begynte å tro på den. Men da jeg oppsøkte aktørene, var deres munn lukket. Heltene var tause. Sist sommer besøkte min venn Jens Bjarne Mohrsen fjellene der tragedien fant sted, ikke langt fra hans hjemsted. Vi ble enige om at det kunne ha foregått slik som her beskrevet. Vi vet ikke. De tre som kjenner historien, vet det. Men de sier ingen ting. Jeg fikk bare dette svaret: Krig består av mennesker. Enhver handling har motiv. 

Denne beretningen er skrevet ut fra det enkle motiv å kaste et lite menneskelig lys inn i krigsbegivenhetenes mørke. Men fiksjon med slike aspirasjoner kan også bidra til å mørklegge og nøre opp under spekulasjoner. I 1997 utga frilansjournalisten Ola Flyum bok Sjonglørene, hvor det het at det var Berre som hadde blitt overrasket av patruljen, ikke Myrland. Etter skuddet som såret Berre, skal amerikanerne ifølge denne versjonen ha avvæpnet tyskerne og deretter henrettet dem, men først etter at de hadde gravd sine egne graver i sauemøkk i sommerfjøset. Colby skal deretter ha beordret at de holdt kjeft om det som hadde skjedd. Noen av de amerikanske offiserene skal også ha foreslått at nordmennene skulle urinere på tyskernes graver. Denne versjonen skurrer på flere områder. For det første foreligger det ingen kildehenvisninger eller noen redegjørelse for hvor disse opplysningene kommer fra. At det er Berre og ikke Myrland som blir overrasket av patruljen i Flyums fremstilling, kan virke som en liten detalj, men er også med på å undergrave troverdigheten av denne. Dersom noen kom løpende ut av huset med våpen, hvorfor skjøt tyskerne da mot ham de allerede stod og pratet med?

Kåre Olav Solhjell og Friedrich Traphagen ga i 2001 en mer troverdig fremstilling med kildehenvisninger som også støttet opp under det at tyskerne først ble avvæpnet og deretter skutt. Den er rik på detaljer, bl.a. at det tyske skuddet som traff Berre var et vådeskudd. Fremstillingen har derimot ikke elementene fra Flyum om at tyskerne ble plassert i gjødselkjelleren og at amerikanerne skal ha oppfordret nordmennene til å urinere på de tyske likene. En av de fremste årsakene til spekulasjonene var nok at Colby ikke ønsket at noen enkeltpersoner skulle føle skyld for det som hadde skjedd og var derfor sparsom med detaljene omkring hendelsen i ettertid. Men Borge Langeland gjenga senere en mer detaljert beskrivelse av det som hadde skjedd da han publiserte telegrammene som ble sendt til og fra Operasjon RYPE. Spekulasjonene fikk også næring av noen bemerkninger i kommentarene til Langelands gjengivelse av hendelsesforløpet. 

Mens han forut gjenga at sersjant Myrland var i dialog med tyskerne for å få dem til å overgi seg og at skuddvekslingen ble utløst av at den tyske feldwebelen skjøt en nordmann, la han siden til at:

lt was only a week before the German capitulation, but this was not known at the time. The First rule of guerrilla warfare is never to be burdened down with prisoners. In World War II this worked both ways, since it was common knowledge among guerrilla fighters that Hitler had ordered all American members of O.S.S. caught behind German lines executed. 

Dette har f.eks. fått Jarle Skjei, lokalhistorikeren som skrev jubileumsboka fra 1995, til å helle mot konklusjonen om at de ble henrettet. Men er det den nødvendige konklusjonen? Den skyldfølelse mange av deltakerne tydeligvis har hatt, kan forklares ved at ethvert moralsk oppegående menneske ville ha en iboende motvilje mot å ta liv, selv om man er topptrent spesialsoldat.

Amerikanerne og de norske motstandsfolkene som var involvert er ingen unntak. Siden krigen på dette tidspunktet snart var slutt, var det i høyeste grad menneskelig å føle skyldfølelse for det som skjedde, selv om det forløp akkurat slik de offisielle rapportene tilsa. Det var jo nær ved å ende bra; at tyskerne overga seg og fikk leve.

Til sjuende og sist kom tidsvitne til å stå mot tidsvitne i spørsmålet om hva som virkelig skjedde. I hovedartikkelen er det Langelands og Colbys versjoner som kommer frem fordi disse støtter seg på skriftlige kilder med nærhet i tid til det som skjedde. Gunnar K. Sørum pekte i sin hovedoppgave fra 2001 om S.O.E.s operasjoner i MidtNorge på problematikken knyttet til bruk av muntlige kilder så lenge etter at begivenhetene hadde funnet sted. Disse kom for ofte i konflikt med det omfattende skriftlige kildematerialet som var tilgjengelig, og førte til at han valgte å se bort fra dem for å unngå «usikkerhetsmomenter» knyttet til «feilerindringer, tidsforskyvninger og holdninger som er kommet til i ettertid.» 

Hva kan i ettertid ha påvirket erindringer og hvordan de er blitt fortolket når det gjelder RYPE? Fra datiden vet vi at det oppstod uenighet mellom Helgesen og deler av WOODLARK som kan ha påvirket oppfatninger og tolkninger av det som skjedde på Gjevsjø. Dette kan igjen ha reflektert tilbake på hans nære venn Colby og RYPE. CIA, som OSS var forløperen til, skulle senere knyttes til en rekke kontroverser opp gjennom den kalde krigen, som f.eks. invasjonen i Grisebukta i 1961, kuppet i Chile i 1973, Iran-Contras-skandalen m.m. Uansett hvor irrelevant hendelser i ettertid kan være, er det menneskelig å gi historien «tilbakevirkende kraft» slik at senere hendelser også endrer vår oppfatning av eldre hendelser.

Med Colbys korte tid som CIAsjef, kulminerte også 25 år med mistenksomhet og stridigheter rundt etterretningsorganisasjonen med de såkalte Church and Pike-høringene i Kongressen. I tillegg fikk Colby ansvaret for den kontroversielle CIA-operasjonen (Operation Phoenix) under Vietnamkrigen som stasjonssjef i Saigon. Her hjemme kunne Lundkommisjonen avsløre etableringen av «Stay Behind»-grupper, som egentlig var lite annet enn motstandsgrupper som var etablert i fredstid for å unngå det samme blod, svette og tårer det hadde krevd å organisere disse under krig og okkupasjon. På denne tiden var Colby sjef for CIAs Stockholmskontor, og hvem andre enn Helgesen var hans viktigste kontakt Se f.eks. undertegnedes hovedoppgave om hvordan Sovjetunionens fall påvirket synet på årsaken til den kalde krigen i norske lærebøker i historie.

Mens det er nærliggende å spekulere i skjulte agenda hos CIA-sjefer og pølsemakere aka stay behind-kontakter. Men hva med bitre tyskere som var i Snåsa i 1955 for å plukke opp sine falne kamerater og sensasjonssøkende journalister som senere har bombardert veteranene med spørsmål? Flyums versjon ble også gjengitt i Dagbladet i 2012, og gir et godt eksempel på hvordan fremstillinger kan endre seg i en slags hviskelek. Selve intervjuet er konsistent med det han skriver i boka Sjonglørene, bl.a. på punktet hvor amerikanerne bare oppfordrer nordmennene til å urinere på de døde tyskerne. Men i overskriften og ingressen blir dette en påstand fra Dagbladets side om at amerikanerne selv urinerte på likene. Bakteppet for denne omskrivingen er tydeligvis en video som ble lekket på Youtube i januar 2012, som omtales samme sted, hvor amerikanske soldater urinerer på likene av det som ser ut som talibankrigere i Afghanistan. I bakgrunnen lurer nok trolig også hendelsene ved Abu Ghraib og Guantanamo.

Kilder

[1] Ingrid Semmingsen (overs. Einar Haugen), Norway to America, A History of the Migration, [Minneapolis] University of Minnesota Press 1991, s. 132-134

[2] Gerd Nyquist, Bataljon 99 [Oslo] Aschehoug 1981, s. 165

[3] Colby, William E. OSS Operations In Norway: Ski og Daggers (upublisert historisk dokument, https://www.cia.gov/library/center-for-the-study-of-intelligence/csi-publications/csi-studies/studies/winter99-00/art5.html postet: 14. april 2007 11:27 AM sist oppdatert: 27 juni 2008 07:33 AM

[4] «rype» Norwegian Special Operations Group, OSS (jubileumsskrift i anledning 30-årsjubileet) 1975

[5] Langeland 1975, s. 4

[6] Sigvart Tøsse. Operasjon Rype, i Skjei 2006, s. 44

[7] Langeland 1975, s. 2

[8] Colby 2008

[9] Langeland 1975, side 5

[10] Thomas R. Henry, The White War in Norway. National Geographic Desember 1945

[11] Randall B. Woods, Shadow Warrior, William Egan Colby and the CIA, New York: Basic Books 2014, s. 56

[12] Langeland 1975, s. 10

[13] I følge Solhjell & Traphagen 2001 ble rekognoseringen gjennomført av Hans Leirmo, s. 151

[14] William E. Colby, Honorable Men, My Life in the CIA,

[15] Message nr 30 Received  5/1/45,  Langeland 1975, s. 27

[16] Message nr. 31. Received 5/3/45; Message nr. 32. Received 5/3/45; Message nr. 33. Received 5/3/45, Langeland 1975, s. 29

[17] Langeland 1975, s. 26

[18] Message nr 35 Received 5/5/45, Langeland 1975, s. 30

[19] Message nr 43 Received 5/6/45, Langeland 1975, s. 31

[20] Kåre Olav Solhjell og Fredrich Traphagen, Fra krig til fred, fokus på Snåsa og Nord-Trøndelag, Ål: Boksmia 2001, s. 142

[21] Woods 2014, s. 53

[22] Arne Skjei, Operasjonene Woodlark og Rype, Et 50 årsminne [Steinkjer] Designtrykk 2006, s. 14 og 70