Flyulykken på Orknøyene

Påskeaften den 30. mars styrtet et fly fra Operasjon Rype ved Waliwall ved Kirkwall på Orknøyene. Det var på retur fra et mislykket tokt for "Operasjon Rype" i Snåsa og 13 av de 14 ombord omkom. Flyet var et B-24 Liberator og en del av USAAF topphemmelige operasjonsskvadron "Carpetbagger". Flyet mistet høyde på grunn av ising i forgassere som forårsaket motorsvikt, og det krasjlandet nær Wivenoe og brøt ut i flammer. Bare to menn som kom ut, men den ene døde da fallskjermen hans ikke åpnet i lav høyde, den andre overlevde co-piloten med mindre skader.

Noen sa at de hørte motorduren i sekundene før flyet traff bakken, andre beskrev den øredøvende støyen da ulykken var et faktum. Ett vitne hevdet å ha sett innflygningen og det som var pilotens siste desperate forsøk på en vellykket nødlanding. Andre hevder at flyet ble beskutt fra bakken fordi man trodde det var et fiendtlig bombefly. Ifølge havarirapporten prøvde piloten å foreta en nødlanding, men en av vingene hektet borti en telefonstolpe, snurret rundt og tok fyr.

Transportmidlet over Nordsjøen var det amerikanskproduserte bombeflyet B-24 Liberator. Det ble produsert i 18.482 eksemplarer fra 1938 til 1945, og spilte en viktig rolle under andre verdenskrig. Noen av flyene ble moderert og tilpasset andre oppdrag, som for eksempel å slippe sabotører, spioner og forsyninger bak fiendens linjer.

Dette gjaldt blant annet for de seks flyene som satte kursen fra sin base på Harrington i England mot Nord-Trøndelag fredag 30. mars 1945. Flyene tilhørte 492. bombegruppe i US Air Force, og hadde fått sin opprinnelige olivengrønne farge erstattet med sort lakkering. I tillegg var nesten alle distinksjoner på flyene fjernet for å anonymisere det mest mulig.

I flyet «Army 331», satt seks norske, spesialtrente soldater. Alle skulle hoppe ut i fallskjerm over Gjevsjøen i Snåsa like ved svenskegrensa, og derfra drive sabotasje mot okkupasjonsmakten. Om bord var også et mannskap på åtte amerikanere og forsyninger til motstandsbevegelsen.

Men mye gikk galt denne påskenatten. I det dårlige været fant «Army 331» aldri droppstedet, og etter å ha sirklet en stund over området, valgte piloten å gjøre vendereis med full last. Den eneste overlevende, andrepilot Peter Pulrang, har senere forklart hvordan han opplevde oppdraget:

– Det var definitivt en lang og hasardiøs reise hva været angikk. Da vi kom til det vi antok var droppsonen, fant vi fort ut at det var umulig å gjennomføre oppdraget, sier han i boken «Almost home» av David W. Earl.

Piloten gjorde vendereis, men det var da de virkelige problemene startet. For det første havnet flyet på feil kurs, og måtte justere underveis, og dernest ble de møtt av uventet mye motvind og problemer med ising. Det tungt lastede flyet begynte etter en stund å gå tom for drivstoff, og piloten hadde ikke annet valg enn å slippe forsyningene ut i Nordsjøen i et forsøk på å lette byrden.

To av de fire motorene sluttet å fungere i løpet av få minutter, og at det var han selv som sendte ut nødmelding da flyet nærmet seg Orknøyene.

Men selv om det ikke hadde vært tyske angrep i området på flere måneder, var det fortsatt en reell frykt for fiendtlige fly over øygruppa, og nødanropet fra «Army 331» ble aldri besvart. I prinsippet var det radiotaushet, så det er ikke så underlig at ingen svarte på meldingen. Flyplassen Hatston utenfor Kirkwall var mørklagt, som vanlig var under krigen, men piloten gjorde likevel et forsøk på å finne landingsstripa.

Før nødlandingen ble det gitt beskjed om at mannskapet måtte hoppe ut i fallskjerm, men ifølge loggen kom den trolig for sent. Bare to mann rakk å hoppe ut, og av disse overlevde altså kun andrepilot Pulrang, som kom fra ulykken med brukket ankel.

Piloten trodde nok at de skulle komme seg til flyplassen, og meldingen om å hoppe kom for sent. Dette var trente fallskjermsoldater, og hadde de fått beskjeden litt før, kunne de klart seg. Samtidig var det bare små marginer som gjorde at det ikke ble en kontrollert landing.

Flyet styrtet få minutter før grålysningen – og bare en og en halv kilometer fra flyplassen.

For ikke å avsløre operasjonen ble det iverksatt en storstilt opprydning. To dager etter styrten var vraket borte, og lokalavisen hadde knapt omtalt hendelsen. Dette var et strategisk viktig område, hvor det hadde vært tyske ubåter og hvor det var en stor fangeleir for italienere. Dokumenter ble hemmeligstemplet, og ingen måtte vite hvem soldatene var, hvor de hadde vært eller hvor de skulle. Hele organisasjonen kunne raknet.

De omkomne etter flystyrten på Orknøyene ble gravlagt utenfor Cambridge i Sør-England, men etter krigen fikk pårørende tilbud om å få levningene hjem på USAs bekostning.

Crew

Pilot: 2/Lt Henry L.Polansky
Co-Pilot: 1/Lt Peter C.Pulrang.
Bomb: 2/Lt Fred W.Smickle.
Nav: 2/Lt Charles J.Allessio.
Radio: S/Sgt William E.Lewis.
Eng: Sgt Kenneth W.Stevens.
W/Gun: Sgt Edward W.Kussman.
Tail Gun: Sgt Eugene J.Graf

Passenger N.O.R.S.O agents

T/5 Gjerulf Ottersland.
T/5 Edward Kjelness.
T/5 Eddie O.Sondeno.
T/5 Johannes Rorvick.
T/5 Leif E.Meland.
T/Sgt Trgve Berge.

Historien er også beskrevet i boken "Almost home" av David W. Earl.

Se også crashsiteorkney.com og uswarmemorials for mer informasjon

I tillegg har journalist Sven Arthur Ljosland har skrevet historien om de to soldatene fra Sørlandet som begge omkom i ulykken. Du kan lese hele artikkelen om Leif Meland fra Farsund og Gjerulf Ottersland fra Arendal i Fædrelandsvennen 14. april 2019 (krever pålogging) Deler av teksten over er også hentet derfra.