Colbys rapport fra Operasjon Rype «SAS operations in Norway: Skis and daggers»

OSS-OPERASJONER I NORGE: SKI OG DOLKER

The soldiers of Operasjon Rype marching in Trondheim on the 17th May 1945 The first Constitution Day Norway could celebrate in more than 5 years
The soldiers of Operasjon Rype marching in Trondheim on the 17th May 1945 The first Constitution Day Norway could celebrate in more than 5 years

Av William E. Colby 

William Colby sin rapport fra Operasjon Rype er oversatt til norsk av Ingeborg Berg for Snåsa Historielags tidskrift Kumur. Gjengitt med tillatelse.

Merknad (CIA?): I den senere tid, mens vi gjennomgikk noen gamle CIA-filer, kom en CIA-historiker tilfeldig over følgende skriv om OSS-sabotasjer bak fiendens linjer i Norge under andre verdenskrig, skrevet av Major William E. Colby. I november 1945 hadde the War Department’s Bureau of Public Relations ingen innvendinger mot at denne artikkelen ble publisert. Det er ingenting som tyder på at denne artikkelen noen gang har vært publisert før. Den første siden mangler. Når major Colby begynner historien blir han og hans menn fløyet til droppstedet i Norge. 

De åtte flyene fortsatte nordover, over Nordsjøen, over dramatiske fjorder og hvite fjell. Deretter opp den svensk-norske kysten forbi Trondheim, Namsos – nesten til polarsirkelen. Nå hadde det blitt natt og månen kom opp. Under oss spredte en tynn tåke seg og fjernet steinenes hardhet, men meldte om trøbbel for oss senere.

Så ble det midnatt og piloten meldte at vi var 25 miles unna nøytrale Sverige. Jeg fortalte dette til mennene og de begynte å spenne på seg det hvite utstyret. Piloten dreide til venstre og ned mot bakken.

Nå kunne jeg se gata hvor skogen var hugget og markerte grensa mellom de to landene. «Her er det», sa jeg til piloten. Paulsen og Aannonsen åpnet luka og jeg falt gjennom den og inn i den fryktelige stillheten som trenger seg på når motorduren fjerner seg. Så kom kulda og spørsmålet om det var venner under – og over meg. I det fjerne talte jeg de andre mens de falt ut i lufta – en, to, tre i perfekt formasjon, med fem sekunders mellomrom.

Så åpnet fallskjermen min seg, deretter de andres.

Ved 500 fot så jeg motstandsbevegelsens landingsbål trenge gjennom tåka, og med det kom vissheten om at vi var ved møtestedet. Trinn én hadde gått som planlagt, men det neste var å dreie til høyre før vi ble blåst langs Nordlandsbanen.

Slik var begynnelsen av den norske spesialstyrkens «Operasjon Rype». 35 menn som jobbet for the Office of Strategic Services (OSS) og som hadde tre års opplæring i sabotasjeaksjoner bak tyskernes linjer i Norge. Vår operasjon var den første og eneste kombinerte ski-fallskjermoperasjon som noen gang er blitt gjennomført av den amerikanske hæren.

Mot slutten av 1944 hadde den røde armé svermet over det meste av Finland, mens de drepte, tok til fange og drev omtrent 150 000 dyktige tyske ski- og fjellsoldater inn i Norge.

Omtrent på denne tiden hadde Ardenneroffensiven blitt slått tilbake, men vi fryktet at enda et siste angrep fra det store beistet var i oppseiling. Disse 150 000 ubeseirede, og fortsatt krigsvillige soldatene strømmet mot fedrelandet. Sjøruta var godt ivaretatt av den britiske flåten. Veiene var sperret av den fantastiske snøen som faller ni måneder i året rundt Polarsirkelen.

Da gjensto jernbanen – Nordlandsbanen; et enkeltspor mellom Narvik og Trondheim som brakte tusenvis av tropper mot Riket hver eneste dag, og kapasiteten økte. Denne måtte ødelegges, slik som Kartago.

Norge 1945

Storskalaoperasjoner var lett gjennomførbare sør for Trondheim på denne tiden, men SHAEF (Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force) hadde blitt advart om at slike landinger risikerte å fullstendig utrydde den skyteglade norske motstandsbevegelsen. På grunn av dette skulle sabotasje holde de hjemreisende tyske styrkene fanget til Tysklands hjerte stoppet.

Derfor, i mars dette året, klatret 35 hvitkledde, høye og alvorlige menn inn i ombygde B-24-fly i Harrington, sør-England, og fløy inn i den klare ettermiddagshimmelen i retning nord.

Inne i flyenes romslige, men ukomfortable kabiner sa ingen noe, avslørte ingen begeistring. De satt simpelthen stille og ventet med tålmodigheten til menn herdet av lange, bitre vintre eller av det stille havet.

Disse mennene utgjorde en uvanlig gruppe med amerikanere, og en tilfeldig observatør ville valgt hvilken annen nasjon som helst for å beskrive deres opphav. Men når de fjernet de store hvite oppakningene og anorakkene kunne man se den tradisjonelle kakien til amerikanske soldater.

Men navnene deres lød som helter fra en norrøn saga: Paulsen, Johansen, Iversen, Eliasen, Oistad – og det var de i grunnen også, for de aller fleste av dem hadde strandet fra norske skip i de tidligste krigsdagene, og hadde på ulikt vis funnet veien til den amerikanske hæren.

Løytnant Langeland hadde vært radiomann på et skip. Sersjant Listeid hadde vært sjømann, Raivio, en same, hadde sloss mot russerne i Finland og flyktet til Amerika som skipsmannskap. Sersjant Andreasen hadde vært førstestyrmann og snakket ikke om annet enn havet. Myrland var en tidligere skipsmaskinist – alle modne menn, kompetente, fødte skiløpere, voldsomt anti-tyske, men glade i et annet land enn det som uniformene deres representerte.

I denne gruppa var det menn som kunne gjøre alt fra å slakte ei ku til å fikse en motor med ståltråd eller operere en skadet med foldekniv. Alle disse ferdighetene ble brukt i det kalde, tunge arbeidet de gjorde, og vår operasjons suksess kan omtrent bare tilskrives disse menns høye kaliber og dedikasjon til oppdraget.

Gjennom årene hadde disse blitt silt ut blant millioner i hæren og hadde meldt seg frivillig til å bli sluppet fra et fly for å kutte av jernbanesporet. De hadde trent og ventet siden sent i 1943, men var endelig på vei uten begeistring eller klaging. De så framover i refleksjon eller følelsesløshet.

Dette var min første «forretningsreise» med den såkalte Norso-gruppen, og da det enorme flyet stormet mot vår første landing for å fylle drivstoff på karrige Kindloss flyplass på nordspissen av Skottland, var jeg virkelig forbløffet over at ingen andre enn meg tenkte på å se ut av de nedduggete vinduene.

Under briefingen minnet jeg mennene om at General Eisenhower hadde erklært at de tyske troppene i Norge måtte bli holdt tilbake og at han holdt øye med oss. Og når de siste av disse mennene landet på den frosne Gjevsjøen, ønsket jeg at han hadde gjort det.

Av de åtte flyene som tok av, var bare fire i stand til å gjennomføre slippene. Ett fly, kalt Lief etter Sersjant Lief Oistad (ansvarlig for fire korporaler om bord), endte opp 50 miles inne i Sverige og spredte personell og utstyr over en uidentifisert innsjø. Mennene ble internert etter at de bare så vidt unnslapp en trefning med de lokale gendarmer. Vi var tungt bevæpnet.

De transportene som lykkes i å slippe ved Gjevsjøen lyktes også i å spre materiell over et 36 kvadratmiles stort område. Noe av det flere kilometer inne i den omkringliggende skogen. Mange pakker var ikke festet i remmer. De styrtet mot jorda uten fallskjermer og ble begravd i snøen.

Så var det motstandsbevegelsen som hadde en disiplin like feil som hjertet var riktig. Mennene som tok imot oss hadde glemt passordet, eller aldri lært det, og de bare lo da vi spurte dem – slik boka sa, om det var godt fiske i innsjøen.

Dumt spørsmål, mumlet de, tenk å ville fiske på denne tida av året. Heldigvis hadde vi med oss løytnant Herbert Helgeson fra den norske motstandshæren. Han kjente mennene ved de store bålene på isen og vi la vekk revolverne våre.

Den første iskalde natta (Det var 20 minus der, 1 950 miles sør for Polarsirkelen) tilbrakte vi med å samle sammen pakkene med de fargerike fallskjermene og gjemte dem under trær og snø. Dette var viktig, for ankomsten av åtte firemotors fly i en normalt inaktiv sektor, selv uten at man slapp eksplosiver, ville påkalle tyske observasjonsfly. Dette ville kunne bety tap av sikkerhet – eller verre.

Som alltid, jobbet mennene effektivt i stillhet. Jeg hørte bare én kommentar den natta. Den kom fra løytnant Glen Farnsworth, og han ertet Løytnant Tom Sather. Han ertet alltid Sather, en norsk sjømann som snart skulle bli kaptein i hæren.

«Man kan gjøre noe på to måter, løytnant». Farnsworth snøvlet mens de sammen dro på en massiv ryggsekk, «på feil måte og på hærens måte».

«Ja», var Sathers svar. Han forsto aldri amerikansk humor til tross for alle hans år i Brooklyn og North Hollywood.

De var 150 000 – kanskje flere. Vi var 20 mann i amerikanske uniformer pluss fire fra den norske motstandsbevegelsen, gamle kolleger av løytnant Helgeson. Vi trengte minst 35 menn for å sprenge den store brua ved Grana, som var hovedmålet vårt, og våre ordrer var å unngå ubalansert kontakt med fienden. I tillegg nærmet påsken seg, en tid da nordmenn, også Quslinger, tradisjonelt driver vintersport i fjellsidene.

Vi lusket inn i skogen, samlet ved om dagen, omfavnet bål om natta når røyken var usynlig, og vi ventet på å høre at de andre kom.

Dette varte i seks dager, så hørte vi tre fly. Minutter før hadde været vært perfekt, men dette var i det høye nord, i stormenes rike, og i løpet av sekunder kom en skodde og trakk over innsjøen, som ut av Hamlet. Flyene vendte opp igjen og snudde tilbake i retning basen. To kom seg tilbake etter at de hadde dumpet lasten, de andre to havarerte på Orkney-øyene med 13 omkomne. Seks fra vår gruppe var om bord.

Seks dager senere prøvde de igjen med fire fly, og Arktis sloss mot dem med alt den hadde. Det ene fartøyet, som het Jones etter løytnant Blain Jones som var ansvarlig for tre underoffiserer, kom lavt inn, traff en fjellrabb slik at vi hørte det og eksploderte. De andre tre haltet bilbake til Kindloss. Vi fant likene en måned senere og begravde mennene med militære utmerkelser. Det var den siste gangen hovedkvarteret forsøkte å kontakte oss, med unntak av et og annet luftforsyningsfly.

 

Rype burying their fallen comrades at Plukkutjønnfjellet

Rype burying their fallen comrades at Plukkutjønnfjellet.

 

I mellomtiden hadde 12 bortkastede dager gått, og med hver dag hadde flere tyskere kommet seg ut av fella. Mennene kjente på dette, og de kom til meg og Helgeson for å få svar. Ingen av oss kunne holde det ut lenger. Vi bestemte oss for å skrote de første planene og utkjempe vår egen krig.

Rapporten jeg sendte tilbake den dagen sa bare at noe måtte bli gjort. Faktisk kjente de få amerikanerne i gruppa, hver dag med mer og mer intensitet, at hele Amerikas rykte og framtid i det Baltiske området avhang av å hale denne greia ut av isen – slik Jessie James ville ha gjort.

Planen vår var fysisk løftet fra Vestens historie. Vi kunne kapre et tog, borde det, slenge det i revers og sprenge hver eneste tunnel og bro vi kunne, til vi hadde sluppet opp for ammunisjon, for så å kjøre toget inn i ei grøft. Vi håpet å lykkes bare på storslagenhet. Farnsworth, sprengningseksperten, var i syvende himmel. De andre smilte igjen; dette var den type Amerikansk direkte aksjon de hadde hørt om, lest om og visste skjedde hele tiden.

Påska var over nå og vi bodde i våningshuset hos en motstandsmann som hadde evakuert familien til Sverige, slik at vi kunne ha en varm og tørr base. Som sideprosjekt drev vi hans fullt utstyrte melkegård. En av mennene i gruppa, sersjant Paulsen som hadde drevet gård i Dakotaene, tok ivrig ledelsen. Han var en mann som kunne takle hva som helst. Som de fleste av oss var han over 30.

Den dagen vi flyttet inn spente eieren, kona hans, to barn, hans 70 år gammel mor og 75 år gamle far på seg sine lette norske ski og la i veg på en 40 miles lang tur. I det landet går alle på ski og selv hestene går med truger.

Vi fulgte etter før sporene deres forsvant, i retning Nordlandsbanens rekke med broer mellom Steinkjer (synlig på store kart) og Grong.

Vårt vanlige hell var med oss, og tre timer etter vi la ut, snublet vi inn i en storm av slaps, båret av den sterke vestavinden. Den forvandlet våre klær, utstyr og snøen til is. Dette gjorde det nesten umulig for skiene å få feste. Vi dro oss videre i nesten 15 miles, før vi søkte ly i ei av de ubebodde sommerhyttene (en seter) som er spredt rundt i de norske fjellene.

Neste dag kom vi oss 25 miles lenger og stoppet denne gangen på en seter eid av en Nazi-sympatisør som, nettopp derfor, var velstående. Det tok oss tre timer å finne brennevinet hans gjemt bak et plankebord i sokkelen på et piano.

Til slutt kom vi til fjelltoppene som har utsikt over Tangen bro, et eller annet sted nord for Tangen, der jernbanen går langs Øydingen innsjø. Terrenget var det vanskeligste jeg noen gang hadde sett.

Se for deg Hudson River, forestill deg Palisadene tre ganger så høye som de i virkeligheten er. Plasser et jernbanespor tett inntil fjellveggen og dekk så alt med fire fot snø og seks tommer våt is. Nå, plasser 23 skiløpere på toppen av fjellet, og de bærer revolvere, tommyguner (pistoler), granater, brenguner (maskingevær) og 180 pounds med TNT pluss annet utstyr på en stor slede.

Helgeson sa det ville være umulig å komme seg ned. Menn ville brekke både bein og ski. Men jeg var en fersk skiløper og visste at bevegelse er mulig i andre stillinger enn stående. En patrulje fant en iskledd foss som falt i forholdsvis enkle trinn ned i et steinomkranset juv som endte opp i innsjøen. Perfekt, tenkte jeg. Sinnssykt, tenkte Helgeson. Vi bestemte oss for å sove på det, og gjorde det i en sprekk i fjellet. Neste morgen startet vi, og mennene var instruert om å sette seg når de følte at de mistet kontrollen.

Vårt eneste tap var Helgesons ski. Han syntes ikke noe om ideen om å sette seg. Han fikk nytt utstyr og ble sendt inn i bakkene bortenfor oss.

Den norske løytnanten var en nasjonal helt, kjent for alle, selv i dette dystre området. Han dro mot jegernes hytter hvor hver eneste tyske bevegelse ble registrert. Fra disse kunne han finne ut hva fienden gjorde, og deretter plukke oss opp ved å sette et flagg på toget.

Sather og fire menn dro nordover mens de klipte over ledninger og knuste telefoner. Resten av gruppa dannet stillinger mens vi ventet på lokomotivet – til patruljer fortalte oss vi var rett/akkurat (ord mangler) hadde vart i 48 timer.

Igjen måtte vi skrote planene, og raskt plasserte Farnsworth, sersjant Myrland, kaptein Kai Johansen og sersjant Odd Andersen ladningene under den lange stålbroa. De plasserte alt vi hadde, nok for fire broer i den størrelsen.

Det er vanskelig å sprenge stål – som oftest blir det bare bøyd. Men det sekundet Farnsworth koplet sammen ledningene og TNTen gikk av, forsvant hele konstruksjonen. Lyden var fryktelig og slo fram og tilbake mellom fjellene. Selv den myke innsjøen virket å hoppe, og isen sprakk med et smell som fjern torden. De lykkelige mennene sto med smil i de skitne, slitne fjesene. Endelig hadde de gjort noe, og Nordlandsbanen var stoppet.

Basen vår var 30 miles unna, og vi nådde den ved å gå på ski fra tre til tre, og stoppet bare for å hvile. Over hodene våre forsøkte tyskerne å finne oss, og jeg lovte mennene at vi skulle ligge lavt, holde oss ute av syne og sove. Men Helgeson ventet på oss. Han var opprømt. «Nazistene», utstøtte han. «Femti følger etter dere. Vi må dra».

Mennene sa ingenting. De som hadde spent av seg skiene tok dem på igjen. I løpet av én time snublet vi framover, rett inn i et område sterkt patruljert av tyskerne. Det var tyskere bak oss og enda flere over oss. Vårt mål var Sverige, 40 miles foran oss. Vi klarte det uten stopp, og ristet av oss fienden 56 timer senere ved «Benzedrine Hill», hvor terrenget og landminene knakk både beina og kamplysten til de som fulgte etter oss.

Dette fjellet, kalt Sukkertoppen på kartet, fikk navnet sitt fra mengdene hvite tabletter vi konsumerte for å forsere høyden på fjellet. Det gikk opp i 45 graders stigning, noe som krevde at vi lenket oss sammen for å dra opp sleden. Farnsworth og jeg delte en tablett på begynnelsen, og de andre begynte å endre mening etter rundt 100 fot. Men Sather nektet til den siste slutt. Hvitkledt og pesende gikk han opp som et muldyr fra Missouri. Det var takket være ham vi fikk opp alt utstyret vårt i det hele tatt.

Operasjonsrapporten VI fra Norso-gruppen, operasjon Rype (navnet på operasjonen) til OSS hovedkvarter Scand. Sec. 18 april sa: Vi har nådd motstandsbevegelsens hovedkvarter hvor mennene har hvilt seg og blitt foret med elg.

Det er alt hæren trenger å vite. Annen informasjon faller inn i kategorien personlige problemer «vi ikke er interesserte i, Major». Da er det tilstrekkelig å si at mennene var utslitte, snublet halvt ihjelfrosne inn i hytta og sovnet.

Helgeson satt støttet opp mot veggen med beina høyt, skiene i v-form mot taket i en vill vinkel. Sather satt ved siden av ham. De andre strømmet inn på underlige måter mens de forsøkte å ta av seg skiene uten å anstrenge seg. Den kommanderende offiseren satt også. Akkurat da var vi nesten ødelagte. Vi hadde hverken sovet eller spist varm mat på tre dager.

Den norske offiseren var den første som sa noe.

«Jeg kunne tenke meg en skål med ananas», sa han fra langt inne i skjegget.

«Enkelt» mumlet Sather. “Bare be om det. Det vil være med neste fly. Hæren kan få til hva som helst». Han tullet ikke.

Helgeson lo. Jeg mistenkte at det var høflig rivalisering mellom disse to som hadde så lik bakgrunn, men som var tro til hvert sitt land. Begge kom fra velstående familier. Begge hadde hatt tidlig kontakt med Nazist-bevegelsen, som gjester ved OL i Berlin i 1936. Og begge hadde blitt voldelige patrioter da Wehrmacht invaderte deres hjemland.

Uansett, en vill omgang tullprat brøt ut – en av disse tingene som ofte skjer ved alvorlige anledninger. Og Farnsworth som hadde lært slikt ved bensinstasjoner i Baltimore, ledet gruppa.

«Bestill en banansplitt til meg, løytnant», ropte han og jubelen fylte den lille hytta. «Og en hamburger og kirsebærcola, løytnant Liverlip”. Han tok en pause for applaus. «Så en t-bone steik med løk, løytnant».

Hytta ble et galehus, alle ropte etter Yankee-mat og uttrykte sin misnøye med alt de ikke likte akkurat da – hæren, luftforsvaret, ski, Norge, snø, fjorder. Farnsworth dro en klassiker: “Se hvordan fjordene drar forbi”, sa han. Vi følte oss alle fulle.

«Hold kjeft, Farnsworth», ropte jeg.

«Kom igjen, kom igjen, få meg til å holde kjeft», så Farnswiorth lykkelig, «din gamle Trojanske nordmann».

Hvordan kan noen mislike en slik kar?

Samtalen tok slutt, tror jeg, ved at alle sovnet. Alle unntatt jern-mannen altså, for fra et eller annet sted fikk Sather en elg og tilberedte den med norsk saus. Vi åt og følte oss fantastisk – og forferdelig.

Så, fire dager senere, svingte et ensomt Liberator-fly lavt over Gjevsjøen og slapp ned det utstyret vi trengte: mat, K-rasjoner, sigaretter, såpe, ett pund jernbane-bomber, bekledning for fem underoffiserer, løytnants-striper og en kasse hermetisert ananas fra Hawaii.

All sikkerhet hadde forsvunnet. Tyskerne hadde all grunn til å tro at vi var i deres bakgård. Vi hadde ødelagt broa deres og skadet deres menn. I tillegg hadde ryktene begynt å spre seg blant innbyggerne. Mange ønsket å slå seg sammen med oss, men noen – svært få – ville fortelle fienden hvor vi var. Vi håpet at etter at snøen hadde smeltet ville vi være i stand til å organisere en hær blant folket. Diskusjoner om dette hadde begynt på et «svært høyt nivå».

Disse «svært høyt nivå»-greiene er noen ganger fantastisk og gjør mer enn en hær i kamp. For eksempel, da vi returnerte fra operasjonen ved Tangen bro, hvem skulle vi da finne kledt som norske jegere, glisende lykkelig, men sjenerte på grunn av slik de så ut, enn våre fem menn som hadde landet i Sverige den kvelden vi dro. Det var for dem vi trengte de nye uniformene, fordi de kunne lovlig bli skutt som spioner dersom fienden fanget oss. Resten av oss ville bli ulovlig skutt.

Men å si at moralen vår var høy, ville være en alvorlig underdrivelse. Ensomme menn vil drømme om hjemme. Inaktive menn vil bli triste for småting. Slitne menn vill krangle om ananas, men ingenting kan gjøre soldater som har gjennomført en vellykket operasjon deprimerte.

Vi hvilte, spiste lokal mat kjøpt med Svenske kroner sendt med bud fra våre «autoriteter», og sto gjennom tunge 24-timersvakter. Selv når jernbaneavgangene, to ganger om dagen, ble gjenopptatt, ble ikke vår tilfredsstillelse svekket. Det styrket den, faktisk, siden det bekreftet våre antagelser om den høye prioriteten våre fiender hadde lagt på jernbanen. Det gjorde alle mennene enda mer ivrige etter å handle igjen.

22 april kom en mann kalt Drama inn i fjellene, lik Mohammed,. Han var en kurer for vår gruppe og vår «svært høye autoritet», en mann kalt Jupiter. Drama og Norso-gruppen – hele gruppen – gikk gjennom framtidige planer.

Viktigst blant disse var Lierne-planen, som besto av at vi inntok Lierne og dannet gerilja-grupper av mennene der og av mennene som allerede var infiltrerte nede i dalen under oss. Vi skulle etablere kontakt med elementer inne i Lierne, og, naturligvis, styrke våre egne tropper, før aksjonen med rekrutter, som vi, akkurat da, unngikk.

Dette hadde vært OSS-metoden brukt over hele Europa, spesielt i Frankrike, hvor alle Norsoene hadde tidligere erfaring fra Jedbergs, eller operasjonelle enheter, som ble sluppet bak fronten og satte opp franske hjemmeforntgrupper. I de dager var vervede menn pluss løytnant Sather under oberstløytnant Serge Obolensky, selskapsløven, som lærte dem å hoppe fra fly, og som én gang ble med dem for å vise hva han hadde lært i Sardinia.

Som oftest er det ikke enkelt å organisere geriljagrupper, hovedsakelig fordi disse jagede, kanskje bankede, dårlig bevæpnede, dårlig forede patriotene er uvillige til å overgi seg i dine hender før du har bevist din militære effektivitet. I Norge holdt vi allerede på å komme over slike hindringer; vår tilstedeværelse hadde spredt seg vidt omkring, og Nazist-foraktende nordmenn begynte å trekke inn i vårt område for å bli med oss.

Akkurat nå var vi nødt til å klare oss uten dem. Vi hadde ingen ekstra våpen, og oppdraget vårt var svært spesialisert. På to uker, med den raskt smeltende snøen borte, ville vi måtte danne vår «hær», avsperre et stort område for å hindre fiendens tilbaketrekning, og redde våre egne skinn. Tyskerne ville sikkert ha funnet oss når veiene ble åpne, og nazistene hadde lite bruk for OSS.

Drama applauderte ideene våre, og vi var begge enige om å forsøke å få godkjenning av dem – han gjennom sine kanaler, jeg gjennom hovedkvarteret i London. Vi skiltes som venner.

I mellomtiden var skiene fortsatt anvendelige.

Mandag 23 april forlot gruppa Gjevsjøen gård og la i veg gjennom myk snø til Seisjøen innsjø, via Lillefjellet og Seisjøen. Der brøt vi oss inn i ei hytte og tilbragte natta der. Tirsdag dro vi nord mot Andorsjøen og Goas innsjø og brøt oss inn i ei hytte ved Skjørsjøhaugen. Disse stedene er ubebodde og ikke på noe kart. De ligger omtrent tre fjerdedeler opp Norge, nær svenskegrensa.

Neste morgen gikk en rekognoseringstropp som besto av meg selv, teknisk sersjant Langeland (nå løytnant) og vår utmerkede lokale guide, Hans Lierna, på ski i seks timer til vi møtte vår gamle kjenning, Nordlandsbanen – der den slynger seg gjennom Snåsa.

Det var svært stille da vi tre nådde området. Ingenting rørte seg, unntatt solskinnet på den uberørte snøen, men Helgesons spioner hadde fortalt oss at det var 112 tyskere som holdt den 5 miles lange stripa under observasjon. Så, så stille som det berømte trykket av en Indianer på en pengeseddel, talte vi over de stedene vi ville angripe og gled lydløst tilbake til vårt møtested – ei hytte ved Skartneset, der de andre hadde brutt seg inn og ventet på oss.

Da månen kom opp, dro vi fra hytta. 24 menn delt inn i åtte lag, hver og en bar 30 pund jernbanesprengstoff. Slik vi var vante til, var det midnatt når vi slo oss ned der vi skulle, etter en hard tørn i en allestedsnærværende vestavind som sank under null om kvelden, og som boret seg inn i snøen.

Hvor tyskerne varmet seg, fant vi aldri ut, og vi så ingen tegn til at det hadde vært noen her siden flommen. Vi beveget oss stille, hvisket mellom oss, sakte på våre skrapende ski.

Mennene spredte seg ut over 2.5 kilometer og plasserte bombene. Planen var at de skulle detonere 00.05 på et signal av grønt lys fra meg, eller hvis det ikke funket, fem minutter senere. Nærheten til et intetanenede tysk vakthus hindret lysplanen og klokka 00.10 ristet dalen av et enormt crescendo.

Det var ikke en eksplosjon her, en der, men hele greia på en gang. Skremmende koordinert. Farnsworth hadde lært opp folkene godt.

Så kom tyskerne som krenkede bier, skjøt på måfå opp i lufta, og fyrte av hundrevis av bluss. Vi løp. Noen skjøt mot mitt lag, men vi ignorerte ham. I det fjerne ristet det i en granat. Det var Sather som håpet å få has på en av de forhatte fiendene.

Laget samlet seg i hytta, opplagte, spøkende og sprudlende som unge studenter til tross for 18 timers gåing. Vi hadde ingen hviletid, bare 50 miles med forholdsvis greit terreng å tilbakelegge. Vi var ved Gjevsjøen på 16 timer og trakk oss tilbake uten pauser.

Tyskerne tvang russiske slaver til å lappe sammen den ødelagte jernbanen, men den var ikke til særlig nytte for dem etter dette. Slik det gikk til slutt, hadde vi fullført oppdraget.

Det ble en ekstremt vanskelig uke med mye vakt og sikring for enheten som hadde blitt kuttet ned til 20 mann i en ordre fra London, som sendte alle nordmenn unntatt Helgeson andre steder. Hverken de som dro eller de som ble igjen var fornøyde med dette. På denne tiden hadde det blitt dannet sterke bånd mellom oss.

Andre underlige ting skjedde. Vi mistet praktisk talt kontakten med hovedkvarteret og vi slapp opp for mat. Mine frenetiske bønner ga bare ordrer om å forbli skjult. Så kom tyskerne som jaktet på oss farlig nært. En 5-manns fiendepatrulje snublet over leiren. De var bevæpnede med maskinpistoler. Vi overtalte dem nesten til å overgi seg, men karakteristisk nok begynte en å rope så snart vi senket våpnene.

Vi eliminerte hele patruljen med tommyguns, men en norsk kurer ble såret i magen. Vi kledte ham i jaktklær og dro ham 50 miles inn i Sverige på en slede, og lurte på hvilken forvirring det ville vekke at T/3 Fred Johansen hadde festet en lapp på ham der det sto: «Denne mannen har blitt behandlet med penicillin. Merk dette». Den skadde mannen overlevde.

Det var fryktet at fienden ville fortsette motstanden i Norge og at, i så tilfelle, ville vi bli de første til å bli satt inn i store operasjoner. Vi levde på gryn – Norsk havregryn – og rekrutterte geriljasoldater som gale, hovedsakelig for vår egen beskyttelse, for det var snakk om dager før oppfølgingspatruljer ville finne oss.

4. mai kom en gruppe fra Snåsa. Disse mennene ville sloss sammen med oss. De informerte oss om at en 30-manns patrulje lette etter basen vår etter jernbanebombingen, men vi hadde nok til å takle dem nå. To dager senere kom en gruppe fra Gestapo. Den tyske terrororganisasjonen hadde en egen evne til å plukke ut de beste elementene av et folk og drive dem i vår retning – til vår tilfredsstillelse, og vi begynte å kartlegge Lierne-operasjonen.

Men det som skjedde nå er historie. Brått endte krigen.

Likevel ble vi beholdt intakt til 12 mai, i alle tilfellers skyld. Så gikk vi på ski til Snåsa, hvor vi ble behandlet som helter, og ordføreren roste våre bragder. Vi fortsatte helt til Trondheim, fulgt av heiarop fra folk som hadde lest rosende omtale i pressen. Overalt hvor vi gikk, spilte band The Star Spangled Banner. Det var berusende å høre nasjonalsangen under disse omstendighetene.

Men resten av denne historien er rutine. Vi overvar overgivelsen og voktet 10 000 tyskere i Namsos. Og vi var æresvakter for Kronprins Olav da han returnerte til Trondheim, og fulgte ham i æresparaden 10. juni.

Vi kom til Oslo åtte dager senere, og mennene fikk permisjon for å besøke sine gamle hjem. De var svært bejublet.

Så måtte vi skille lag med Helgeson, ta turen tilbake til England, og den langsomme reisen tilbake hjem til Statene. Vi snakket mye om det vi hadde gjort, om vi hadde forkortet krigen, selv med noen minutter, eller i det hele tatt. Mennene syntes vi hadde det.

Da vi var hjemme, ble gruppa dekorert med bronse- og sølvstjerner.

Og Norsoene? Alle, med unntak av én, er her i Statene, og de som ikke hadde blitt statsborgere før, er nå travelt opptatt med å bli det.

Og kaptein Farnsworth erter fortsatt kaptein Sather.

 

William E. Colby was a former Director of Central Intelligence Agency.

 

Historical Document
Posted: Apr 14, 2007 11:27 AM
Last Updated: Jun 27, 2008 07:33 AM
Kilde: https://www.99battalion.org/index_files/rype.htm

sabotasjeoperasjonen

Operasjon rype

I de siste krigsmånedene i 1945 var Gjevsjøen en sentral plass i forbindelse med sabotasjeoperasjon Rype. Sabotørene hadde sin base på fjellgården. Operasjon Rypes mål var å sabotere jernbanen for å forsinke de tyske troppenes tilbaketrekning. Heimevernets nåværende innsatsstyrke “Rype” har tatt navn etter operasjonen.

Restaurering av hovedkvarteret til Operasjon Rype

OSS Gjefsjøen

Det pågår et omfattende prosjekt for å restaurere bygningen som var hovedkvarter for Operasjon Rype under krigen. Planlagt ferdigstillelse er i løpet  av 2021.

laget på lokale urter og planter fra Gjefsjøen

Gjefsjø­akevitt

Akevitten er destillert på vann, lokale urter og planter fra Gjefsjøen. Det er laget som en hyllest til ære for Operasjon Rype som opererte med base  på Gjefsjøen gård i fjellene på Snåsa i slutten av andre verdenskrig. Akevitten destilleres eksklusivt på Inderøy Brenneri.