Operasjon Rype – dag for dag

Av Frode Lindgjerdet

I forbindelse med 75-årsjubleet for slutten av 2. verdenskrig i Norge la Frode Lindgjerdet fra Forsvarsmuseet Rustkammeret i Trondheim ut historien om Operasjon RYPE på Gjefsjøen dag for dag på Facebook. Vi har fått tillatelse til å gjengi det vi ønsker, og her beskrives aktiviteten fra 31. mars og fram til freden. Teksten er redigert av Olav Moe i Snåsa Historielag for tidsskriftet Kumur n. 41, 2020

RYPE var kodenavnet på en amerikansk fallskjermstyrke som ble droppet på Gjevsjøen i Snåsa. Operasjonen var organisert av O.S.S. (Office of Strategic Services) som var en amerikansk organisasjon for etterretning. O.S.S. var en forløper til CIA. Deltakerne i Operasjon RYPE var medlemmer av NORSO, en gruppe med norsktalende eller norskættede soldater. S.O.E. (Spesial Operations Executive) var en britisk militærenhet opprettet for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. S.O.E. orgasniserte WOODLARK som var en gruppe med norske motstandsmenn som var i området fra før, og som samarbeidet med RYPE.

31. mars

I Snåsafjellene sitter Operasjon RYPE, ledet av major Colby og venter på sårt tiltrengte forsterkninger og etterforsyning før de kan iverksette sine planer. Om kvelden 30. mars får de signal om at fire fly kommer den kvelden og skal droppe i nordøsthjørnet av Gjevsjø. På andre siden av Nordsjøen går seks mann om bord i et B-24 firemotors bombefly ombygd for slike oppdrag (Operation CARPETBAGGER). I to andre tilsvarende maskiner går det om bord fire. Det siste er lastet bare med forsyninger. Tyske situasjonsrapporter for dagen rapporterte at de kom inn, men ingen ting ble gjort fra deres side for å stanse dem. Luftwaffe lå med brukket rygg og hadde knapt drivstoff til å forsvare de mest vitale militære anlegg i Norge.

På bakken gjorde amerikanerne seg klare til mottak. Været var klart, men 15 minutter før flyene kom, blåste det opp og det begynte å sludde. Skyene lå lavt over bakken, og det lyktes bare ett av flyene å få kontakt med det navigasjonsutstyret de hadde med (REBECCA-EUREKA). En halv time etter at lyden av flymotorene forsvant, klarnet det opp igjen. Da var B-24-flyene allerede på veg tilbake. Men ett av dem fikk motorproblemer på grunn av ising. Utstyr og alt som kunne skrues løs ble kastet over bord så snart de var over hav. I det de nærmet seg Orknøyene, begynte det å bli kritisk og de måtte nødlande et sted. 04:45 kom de innover den mørklagte marineflybasen ved Hatston. De visste ikke hvor de var, og alle forsøk på anrop over radio ble ubesvart. I 800 fot ga kapteinen ordre om å hoppe ut. Men bare annenpiloten rakk å komme seg ut før flyet krasjet ved landsbyen Walliwall, 1,6 km fra flystripa. Alle som fortsatt var om bord, omkom.

1. april

Etter det mislykkede forsøket på å få forsterking og forsyning dagen i forvegen, meddeler Colby, Special Operations Headquarter i London at hans intensjon er å angripe Grana bru med de ressursene han har til rådighet. Det han trenger håper han å kunne skaffe fra de såkalte “Twinkle Stores” – hemmelige lagre av våpen og sprengstoff som var blitt smuglet inn med diplomatpost og var lagret på allierte legasjoner i Stockholm.

3. april

Gutta begynte å bli utålmodige og var ivrige etter å gjøre noe før krigen var over, men Grana bru skulle vise seg å være en hard nøtt. En norsk etterretningsrapport fra oktober 1944 beskrev den på følgende vis:

«Dro fra sommerfjøset 06:00 til jernbanebroen over GRANA 4 ½ km sør for Snaasa stasjon. Broen er 100 meter lang, 18-22 m høy, 7 spenn, søyler av jernkonstruksjon. Det er piggtrådforviklinger på begge sider av sporet ned mot elven og langs elven til broen. Det er en god innfartsvei fra alle kanter. Rundt 1 ½ km sør fra SNAASA-stasjonen er en tunnel ca. 150 m lang. Veien går over en bro som ligger over en jernbane omtrent 300 meter fra stasjonsbygningen på SNAASA. På østsiden av broen ligger en tysk installasjon. Vakten går like ved broen.»

Selve konstruksjonen var nok allerede kjent for de allierte, før krigen dro “turister” rundt og dokumenterte vital infrastruktur i Norge. I mai 1944 ga britisk etterretning ut et dO.S.S.ier med bilder og beskrivelser av alle større bruer, tunneler og kurver på Nordlandsbanen og Rørosbanen.

5. april

Harald Larsen, den nye lederen av WOODLARK, var til stede under planleggingen for å dele erfaringen fra angrepet på Jørstad bru 13. januar og angrepet de hadde planlagt mot Grana bru. Hans Leirmo gjorde også en rekognosering. Han hadde nærmet seg målet i sivile klær og ba en av tyskerne om en sigarett. Mens han pratet, merket Leirmo seg detaljene i det tyske vaktholdet. Den totale vaktstyrken rundt broen ble estimert til 20 mann. Tolv av dem ble samlet i et vakthus på sørenden, med fire i nordenden (dette etterlater selvfølgelig fire menn uten husly, men Colby dvelte ikke ved det i sin rapport). Det var tre menn på vakt til enhver tid. En på hver side og en nederst under brospennet, og “piggtråd er det i overflod”. Den totale tyske styrken i Snåsa-området ble estimert til mellom 1500 og 2000.

6. april

Denne dagen krasjet nok et B-24 bombefly i forbindelse med Operasjon RYPE, denne gangen i Plukkutjønnfjellet i Snåsa. Ytterligere beskrivelse av RYPE i forbindelse med dette kommer på den datoen de fant flyvraket.

7. april

Allerede før full klarhet ble brakt inn i hva som hadde skjedd med B-24-flyet som traff Plukkutjønnfjellet i “går”, hadde O.S.S., bestemt seg for å stoppe videre forsøk på gjenforsyning og forsterkninger med fly på grunn av det dårlige resultatet så langt, de ville ikke risikere ytterligere liv unødig. Alle ytterligere forsyninger til RYPE måtte hentes inn gjennom Sverige. Det som ikke var mulig å anskaffe i Sverige, måtte flys dit først fra Storbritannia, og deretter infiltreres til Norge. RYPE ble varslet om dette i en melding mottatt 20. april. I begynnelsen av mai rapporterte imidlertid budet, Erik Gaundal, at heller ikke det ville være enkelt på grunn av snøsmeltingen som allerede hadde gjort grusveiene til Björkede på svensk side ufremkommelige. I tillegg var innsjøene dekket med overflatevann, elver og bekker oversvømte.

10. april

5. april ble seks norske hjelpere innlemmet i RYPE. Disse kom i hovedsak fra WOODLARK og hadde sin sabotasjetrening fra Ählby som offisielt trente polititropper, men som i realiteten var drevet av Linge og S.O.E. med tanke på aksjoner i Norge. Kursene var på seks uker og ga opplæring i sabotasje, geriljakrig og kurerarbeid. Selv om Colby var avhengig av norsk hjelp, og satte stor pris på deres kompetanse, var han redd for at deres innlemmelse ville gå ut over disiplin og identiteten til NORSO som en militær avdeling. Kanskje følte han også sin egen posisjon truet siden han ikke selv var av norsk avstamning.

Men han følte fortsatt at han ikke hadde nok ressurser til å gi seg i kast med Grana bru. 8. april telegraferte han til London at dersom det ikke kom nye dropp innen de neste seks dagene, droppet han Grana bro og skiftet mål til en av de mindre bruene mellom Jørstad og Valøy. Svaret var at det ikke ville komme noe nytt dropp før neste fullmåne. I realiteten ville det ikke komme noen nye dropp i det hele tatt. Uansett var RYPE nå på utkikk etter et nytt mål.

Følgende starter fra Gjefsjø 9. april med Tangen bru som mål.

Odd Anderson (O.S.S.)
William Colby (O.S.S.)
Einar Eliassen (O.S.S.)
Glen Farnsworth (O.S.S.)
Asmund Gravdal (O.S.S.)
Kai Johansen (O.S.S.)
Borge Langeland (O.S.S.)
Arne Listeid (O.S.S.)
Tom Saether (O.S.S.)
Marinus Myrland (O.S.S.)
Halvor Nipe (O.S.S.)
Matti Raivio (O.S.S.)
Herbert Helgesen (WOODLARK, S.O.E.)
Agnar Andersen (WOODLARK, S.O.E.
Robert Andersen (WOODLARK, S.O.E.)
Harald Larsen (WOODLARK, S.O.E.)
Kjell Sørlie (WOODLARK, S.O.E.)
Jon Moan (WOODLARK, S.O.E.)
Hans Leirmo (WOODLARK, S.O.E.)
Thoralf Lian (WOODLARK, S.O.E.)
Bertil Vestgöte (WOODLARK, S.O.E.

12. april

For hver tredje mann hadde de pakket en pulk på 30 kg med eksplosiver som de byttet på å dra. Midt på dagen gikk det tregt i den råtne snøen, mens det var litt lettere når snøen frøs om natten. Alle var innforstått med at om noen ble skadet, hadde resten små muligheter til å hjelpe. Siden de startet på ettermiddagen, gikk de ikke lengre enn til Schulzhytta ved innsjøen Grønningen, angivelig eid av en berømt lokal nazist. De tømte hytta for brennevin og for ikke helt pent med inventaret.

De neste to dagene raste en sterk vestlig vind med våte snøskyer, og etter råd fra deres norske hjelpere valgte Colby og hans menn å vente med å gå videre, da neste etappe ville ta dem over de nakne fjellene der de ville være enda mer utsatt for været. Fuktig luft blåste inn fra Nord-Atlanteren og ble til kraftig nedbør i møte med de kalde fjellene i innlandet. Dette betydde imidlertid at de måtte sende en patrulje tilbake til Gjefsjøen for å fylle på matforsyningen. Torsdag 12. april hadde uværet avtatt noe, og Colby bestemte seg for å starte på nytt. Men det blåste fortsatt en svak vestlig snøstorm da de klatret forbi Imsdalsfjellet. For å unngå det tyske OP som er nevnt i feltorden nr. I, dro de sør for Flatfjellet, og ifølge Colbys rapport stanset de for natten ved Brønstadseteren omtrent klokken 19:00. Andre kilder sier de stanset ved Kleivseteren noen km mot sørvest. De gamle kartene som War Office baserte seg på var unøyaktige. Det ble ikke bedre av at det med få km avstand var likelydende stedsnavn. Fjellet som i dag er kjent som Sørfjellet heter også Imsdalsfjellet på disse kartene. Og det var også en annen Brøndstadseter lengre opp i Imsdalen. Ikke rart om Colby ble forvirret når lommekjente norske hjelpere diskuterte og forsøkte å forklare over språkbarrien.

13. april

Denne morgenen kom de ned i Roktdalen på omtrent 300 m.o.h. Terrenget var flatt, men så langt nede begynte snøen å tine og elva Rokta og myrer og innsjøer begynte å gå opp. Sjansen for å bli våt var stor. Etter 5-6 km brøt de rett nordover opp skråningene til Raudbeinsætra hvor de tok lunsj før de fortsatte til Øyingen. Her etablerte de fremre base på Valøyhytta, en jakthytte ikke langt fra Tangen, for å begynne rekognosering av målområdet.

På et ukjent tidspunkt i løpet av fredag foretok Colby, Helgesen, og tre andre en omveg nord rundt Bjørnhifjellet. Hensikten var å gjøre en rekognosering på lang avstand av Jørstad bru. Ifølge Helgesens rapport var det fremdeles Colbys intensjon å angripe Jørstad bru. Deres rute er ikke notert på kartene. Det er en kurs merket på kartene mot Jørstad, men den går allerede fra Schultz-hytta. Ifølge rapporten var området rundt Jørstadbrua nesten klart for snø da den ligger på ca. 50 meter m.o.h. Den nye brua ble beskrevet som et rett spenn fra bredd til bredd. Til enhver tid var 3-4 mann på vakt. Det var også en maskingeværposisjon sørvest for broen, og ifølge Helgesen, en bunker i hver ende.

Etter oppdraget, fortsatte de sørvestover, klatret opp Korsmæren og sov under åpne himmel i en kløft på sørsiden. De dro antagelig til Øyingen for slå seg sammen med hovedstyrken dagen etter.

14. april

Lørdag morgen la to patruljer ut fra Øyingen til henholdsvis Valøy stasjon og Tangen bro. Førstnevnte ble ledet av lt. Saether. Da de nådde utkikks-punktet 300 meter fra stasjonen, så de omtrent ti tyskere løpe til sine posisjoner. Hva som hadde varslet tyskerne var uvisst, men etter angrepet på Jørstadbrua i januar hadde tyske styrker i området vært nervøse. Den andre patruljen mot Tangen gikk seg inn i et tungt terreng og brukte lang tid mot målet. En tredje patrulje bestående av Colby, Helgesen og Moan gikk noe senere mot ei bru lengre nord, trolig Heggesbekkbrua. Terrenget var så ulendt at Colby bestemte seg for å gå tilbake til Øyingen for å rekke å være med på angrepet mot Tangen, mens Helgesen og Moan fortsatte mot målet. Det kan virke som om intensjonen enten var å sprenge også denne brua, eller å gjennomføre planen om å kapre et tog og kjøre dette ned i bruddet etter at brua var sprengt. De ventet i alle fall på et tog, og da det kom var det uventet nok fullt av tyske soldater som førte til at de trakk deg tilbake. I målområdet hadde tyskerne en vaktstyrke på 11 mann losjert på Vikran skole. Disse hadde ansvar for å patruljere toglinja fra Snåsa og et godt stykke sør for Tangen. Disse tyskerne var ikke akkurat førsteklasses soldater, noen var svært unge, andre gamle. Skildringer fra lokale kilder tyder i tillegg på at de var såkalte «Volksdeutsche», eksiltyskere som var utskrevet i erobrede områder, eller Osttruppen, østeuropeere i tysk tjeneste. I tillegg var det slavearbeidere i nærheten som også var under bevoktning. Den lokale stasjonen og stasjonsmesteren ble holdt under nøye oppsyn etter WOODLARK-angrepet i januar. I tillegg hadde tyskerne ryddet en 60 meter bred og flere kilometer lang stripe for vegetasjon langs begge sider av jernbanelinjen. Dette ga de tyske patruljene god oversikt over alt som nærmet seg fra sidene. Strindmoen-patruljen, nå redusert til Moan og Helgesen, satte kursen mot et møtepunkt på Åsvassetera. Colby ankom Øyingen klokka 16:30. Det vanskelige terrenget og bevoktningen ved Valøy førte til beslutningen om bare å angripe Tangen bru.

15. april

De dro fra hytta klokka 21:00, 14. april. Ryggsekker ble satt igjen i skogen før de fortsatte sørvestover og klatret opp en smal kløft opp fra Øyingen. Flere ganger måtte de ta av seg skiene for å klatre opp eller ned, eller ta seg gjennom tett buskas. De krysset heiene og klatret ned igjen til Åsvatnet og fortsatte videre til Raudsjøen. Til høyre for dem var det steder med navn “Helvete”, “Lille helvete” og “Store helvete”. I tillegg til de bratte skråningene og klippene, var området strødd med steinblokker etterlatt av isbreene som trakk seg tilbake på slutten av forrige istid. Ved Åsvatnet tok de av seg skiene og fortsatte til fots. Klokka var nå 04:30, 15. april. Rekognoseringspartiet signaliserte at området var klart, og resten fulgte etter. I de siste skråningene ned mot Snåsavatnet og jernbanen, bråkte skaren noe aldeles forferdelig i det som ellers var en stille morgen. Huset som sto på ei høgde over jernbanen så tomt ut, og det var ikke spor i snøen rundt. Men Colby og telegrafisten Langeland syns de så bevegelser der inne og gikk for å undersøke. De banket på, og det viste seg at det bodde en familie der fra Finnmark som hadde blitt evakuert høsten i forvegen, i huset. Mens Langeland fortsatte samtalen, gikk Colby ned til den ubevoktede brua. Telegraflinjen ble kuttet for å minske mulighetene for at tyskerne ble varslet dersom de ble oppdaget. Dekningslag ble plassert nord og sør for målet (jernbanen går øst-vest akkurat her) og sprengningslaget ledet av løytnant Farnsworth gikk inn for å plassere ladningene. Broen var tolv meter lang og båret av av fire h-bjelker med en metalltykkelse på 2,5 centimeter. Totalt ble det plassert 40 kg sprengstoff. Mengden var i overkant for et mål av den størrelsen, men de hadde nok med seg ekstra siden de også hadde andre mål i tankene. De var neppe særlig interessert i å ta med seg noe tilbake eller gjemme det, og må ha bestemt seg for å bruke alt. Saether, Harald Larsen, Hans Leirmo, Toralf Lian og Robert Andersen utgjorde reserven. Major Colby og Langeland utgjorde kommandogruppen. Da de var nesten ferdig med å legge ut ladningene, kunne en togfløyte høres i det fjerne. En speider ble sendt opp på en høyde for å finne ut om det var et tysk tropp- eller godstog eller et vanlig persontog med norske sivile om bord, men toget lot til å ha stanset før de kom til Tangen. Ladningene gikk ifølge Colbys rapport av klokka 06:30 (Helgesen skriver 08:00). Den stille og klare søndag formiddagen ble forstyrret av en kraftig eksplosjon som må ha blitt hørt flere kilometer unna. En av bjelkene fra brua skal ha flydd gjennom lufta og gått gjennom vinduet på ei hytte som lå på andre siden av jernbanelinja. På småbruket Tangen, omtrent 100 meter unna, ble vinduene blåst inn.

16. april

Før de trakk seg tilbake etter sprengingen av Tangen bru, etterlot de et amerikansk flagg for å markere at dette var utført av allierte soldater og at sivilbefolkningen skulle bli unntatt tyskernes mistanke. Tyskerne gjennom-førte rassia i de nærmeste husene, men den var ikke veldig grundig. Colby og de andre var allerede utslitte og stigningen opp bakkene til Øyingen må ha vært slitsom. De stoppet ved samme hytte for en god hvile og et måltid. Sent på ettermiddagen hørte de flydur, men kunne ikke se noe fly. Ved midnatt startet de opp igjen, og kursen var mer sørlig enn på vegen dit. Å gå på ski i mørket gjennom dette terrenget var nærmest å be om ulykker, men de kom seg vellykket over til Roktdalen og kunne spise frokost ved Flåtjønna kl. 09:00. Etter en rast, fortsatte RYPE i retning Skjækra, og kom til Gomolia rundt kl. 22:00.

Det tok 24 timer før tyskerne klarte å organisere en søkeoperasjon fra Valøy. En seksmannspatrulje dro ut, men det gikk sakte fordi RYPE hadde lagt ut minefeller etter seg. En brakk foten i en ulykke og en annen ble hardt skadet og mistet en fot i en av minefellene. En langt større trussel utgjorde derimot de 24 tyskerne som samtidig var på veg nordover fra Ogndalen for å avskjære RYPE i Skjækerfjella.

17. april

Gomolia hadde først vært utpekt som base for WOODLARK, høsten 1944, men forlatt siden det her var stor trafikk av flyktninger og kurerer. I det de nærmet seg, ble de møtt av Helgesen og Moan som kunne fortelle at de hadde sett en tysk patrulje på 23-25 mann i Tjokklia på andre siden av Skjækervatnet. Dermed ble det ikke mye hvile på mennene som knapt hadde sovet på ei uke. De la i veg klokka 06:00 etter et kort måltid. I tillegg var det måneskinn, ingen vind og skare, noe som gjorde det ekstra vanskelig å riste av forfølgere selv i ly av mørket. Hvis de skulle ha noe håp om å legge avstand mellom seg selv og forfølgerne, hadde RYPE ingen tid å miste. Underveis kunne ikke Colby tillate pauser på mer enn maksimalt fem minutter, og likevel klarte en av dem å sovne mens han hang i skistavene og tumlet om i snøen.

Sent på ettermiddagen fortsatte de opp den bratte Grønnhaugen-bakken og fortsatte inn i Storskardet, juvet mellom Sukkertoppen (Samí: Gihpersgaejsie) mot nord og Skjækerfjella i sør. Det-te betydde en stigning på nesten 200 høydemeter på 500 meter. For hver gang de så ut til å nå toppen, var det en annen like bak. Mennene kalte denne stigningen “Benzedrine Hill”, da de måtte bryte ut pep-pillene sine for å komme seg gjennom skardet. Men på det tidspunktet hadde tyskerne avbrutt jakten. En ny patrulje skal ha satt etter dem dagen etter, men da var de langt unna.

18. april

I sin rapport ga Colby mennene æren for at de hadde holdt ut med høyt humør til tross for at de var våte, kalde, trette og sultne og ikke har spist noe annet enn K-rasjoner og annen tørket mat. Forskjellene i skiferdigheter ble også mer og mer tydelig, som Colby skrev:

“Ut fra en begrenset skievne i sammenligning med de innfødte nordmennene, har de fått en uhemmet beundring for disse nordmennene for den beslutningsånd som fører dem gjennom hindringer som mindre menn vil erklære umulige”.

Helgesen sa det mer poetisk: «Hvis du så langs linjen, ville du snart oppdage at ikke alle var skieksperter, men hva kan du gjøre hvis du ikke har sett større åser enn dem i Dakota? Nordmennene skilte seg ut. Først og fremst Hans (Leirmo) som tilfeldig ruslet i front med en fjellmanns fleks i knærne og en avslappet kropp. Amerikanerne hadde det mer med tanke på energi, og hvilken innsats de la ned i det var imponerende.»

Blant «amerikanerne», var både Leif Øistad (kom til senere fra Sverige) og Tom Sæther aktive skiløpere, men alt som trengtes var bare en middels løper for å bremse resten. Flere av de andre var født og oppvokst på Sørlandskysten, mens Lt. Farnsworth sto på ski for første gang under treningen i Skottland, men som var uunnværlig på grunn av sine kunnskaper om sprengstoff. Gruppens beste skiløper i tillegg til Leirmo ser ut til å ha vært Harald Larsen, og de to skal ha byttet på å gå først for å gå opp løype for de andre.

Etter at de krysset svenskegrensa, ankom de WOODLARK-basen ved Burvatnet, der fiskeboller og elg sto på menyen. Her kunne de også hvile, og fikk nyheten om at USAs president Franklin D. Roosevelt var død. Men å dele broderlig med sine våpenbrødre skulle vise seg å ikke være uproblematisk. WOODLARK ble irettesatt for å ha delt sine rasjoner med amerikanerne, angivelig siden det ikke var lett å holde dem forsynt ute i villmarka. Det var også risikabelt for Colby og hans menn å krysse grensen siden de ikke hadde noen svenske papirer og risikerte internering hvis de kom i kontakt med det svenske politiet. Colby, Langeland og Larsen dro snart tilbake til Gjefsjø for å opprette radiokontakt og rapportere tilbake til London at angrepet mot Tangen bro hadde vært vellykket, mens det andre fulgte noe senere. I løpet av en uke ble det imidlertid bygget en provisorisk bro på stedet og togtrafikken ble gjenopptatt i løpet av kvelden, selv om reparasjonene må ha medført en viss redusert kapasitet på toglinja

19. april

Da Colby og de andre kom tilbake til Gjevsjøen, ble de møtt av sersjant Leif Oistad og de fire andre som ved en feil hadde droppet over den svenske innsjøen Langösjön, 66 km unna Gjevsjøen. De hadde blitt internert og senere frigitt, og tatt seg inn i Norge. Kildene spriker imidlertid hvordan dette skjedde. Ifølge flygerne hadde Oistad og de andre visst at de var ute av kurs, mens de selv nektet for å ha visst noe annet enn at de var over Norge. Oistad og de andre hadde beina på bakken rundt kl 02:00, og skjønte ganske raskt at de var på feil innsjø, det var ingen brennende stokker eller noen som ventet på dem. Men utover at de var på feil sted, ante de ikke hvor de var. Oistad hadde ikke særlig høye tanker om piloten, og skal ifølge seinere erindringer ha forbannet hans forfedre og mistenkt at de hadde blitt droppet for å spare drivstoff slik at de var sikre på å få flyet tilbake til Storbritannia.

På den andre siden av innsjøen kom lyset på i huset til Sigrid og John Palm. De hadde blitt vekket av motorduren. Det var ikke sjelden at allierte fly kom inn over svensk territorium og den lille bygda Lien, men denne gangen var det sterkere. John Palm tok sparken ned til bredden av den islagte innsjøen, og kunne se utstyret som var spredt utover 5 km i et halvmånemønster. Oistad og de andre skjønte at de ikke ville ha noen sjans til å samle sammen alt før daggry. Siden de ikke hadde grunn til å tro noe annet enn at de var et sted i Norge, fryktet de at stedet da ville kravle med tyskere.

Her spriker kildene enda en gang på hva som så skjedde ute på isen på Langösjöen på morgenkvisten, 26. mars 1945. I avisene like etterpå ble Landsfiskal Herje Skuncke intervjuet av svenske aviser. Hans versjon var den at han hadde blitt vekt av motorduren i sitt hjem i Offerdal. En stund etter hadde han blitt oppring av en mann ved navn Lind om at det lå noe utover isen på Landösjöen. Sammen med en betjent skal han ha kjørt til Lien og gått over isen for å undersøke saken. Der hadde han støtt på amerikanerne som virket opphisset og anspent. Landsfiskalen klarte etter hvert å roe situasjonen og forklarte at de var i Sverige. Etter å ha roet seg ned, overga amerikanerne seg. Skuncke skrev sine memoarer i 1953, og gjenga der samme historie men i større detalj.

Lokalbefolkningen fortalte en litt annen historie der det var de som hadde møtt på amerikanerne og tatt de innomhus og gitt de mat og drikke før svenske myndigheter møtte opp for å ta de med seg. I ettertid er det ikke helt enkelt å vite hvilken versjon som er korrekt. Leif Oistad og Sivert (Ron) Windh, sistnevnte var selv født i Sverige, besøkte Lien i 1999 og ga intervjuer til pressen om hendelsen, men deres vitnesbyrd gjør det ikke mulig å avfeie Skunckes noe fargerike og detaljerte framstilling helt.

Etter pågripelsen ble de først avluset og tvangsbadet av svenske lotter. Deretter fulgte et slaraffenliv i Falun som passet dem heller dårlig. “All well and unhappy”, het det i rapportene fra den amerikanske etterretningsoffiseren som besøkte dem. Etter hvert klarte amerikanerne å få dem frigitt, og 15. april kunne Oistad og de andre melde seg til tjeneste på Gjevsjøen

20. april:

Da de kom tilbake til Gjefsjøen, var det ikke bare Oistad og de andre som ventet på Colby. S.O.E. hadde begynt å mase på å få frigitt WOODLARK-personellet, noe han hadde svært liten forståelse for. I et telegram til London uttrykte han:

“It seems a strange way for allies to prosecute a war, lending men on “conditions” that they do not do too much against the common enemy. My aim is to do the maximum of damage to the Germans in this region, and in order to carry out this mission I wish to be able to use the men available as I see fit. The mountains of Norway is no place for the existence of petty political maneuverings.”

Oberst Hans Skabo gratulerte dem med sprengningen av Tangen bro, men uttrykte bekymring for antallet frivillige RYPE hadde knyttet til seg og lurte på om alle var i uniform. I London var de også urolige for at for mye involvering av lokalbefolkningen skulle føre til et åpent opprør mot tyskerne. Dette hadde skjedd i året i forvegen, da tilstedeværelsen av O.S.S.-agenter i Vercours i Sørøst-Frankrike ble mistolket som at frigjøringen var nært forestående. Den lokale motstandsbevegelsen mistet hodet fullstendig og gikk til åpen kamp. Tyskerne og Vichy-regimets politistyrker Milice, slo nådeløst tilbake. 4000 motstandsfolk ble drept og 201 sivile massakrert. Nå fryktet O.S.S. at det samme kunne skje i Trøndelag.

21. april:

Vi har tidligere nevnt flyulykken på Plukkutjønnfjellet. Sannheten om hva som skjedde 6. april kom ikke frem før etter aksjonen mot Tangen. Etter krasjet sendte RYPE ut en patrulje mot vest etter hvor Halvor Nipe trodde han hadde hørt lyden av et smell. Dette var omtrent 90 grader feil i forhold til der krasjet virkelig fant sted. På fjellet kan ekko og vind gjøre det vanskelig å bestemme retning og avstand etter lyd, men fra Nipes post til krasjstedet, var det bare 5-6 km, og vinden burde blåse lyden rett mot ham uten mange hindringer imellom, bortsett fra toppen av selve Plukkutjønn-fjellet. En tid før de fant vrakstedet, var det fremdeles håp om at de savnede NORSO-mennene og flybesetningen hadde klart å hoppe ut et sted over Norge, men i så fall ble de sannsynligvis holdt som fanger et sted.

22. april

Vi hopper litt fram for å videreføre historien om ulykken på Plukkutjønnfjellet. 26. april oppdaget den unge samiske reingjeteren Bengt Jåma krasjstedet. Han passerte over et høydedrag nedenfor toppen og så noe som så ut som glitrende steiner langt lengre oppe. Jåma trodde det var isklumper og bandt hunden sin før han gikk nærmere for å undersøke. Det viste seg å være av vridd aluminium som skinte i solen. Rundt de utbrente vrakdelene så han de blodige restene av det som var minst fire mennesker spredt overalt. Bengt Jåma dro rett til Gjefjøen for å varsle RYPE. De hadde imidlertid nettopp kommet tilbake, og bestemte seg for å hvile før de sendte en patrulje for å undersøke. Det må ha vært en ganske så traumatisk opplevelse for den unge gutten, som for øvrig var bror av Jonar som hadde hjulpet RYPE med å samle sammen utstyret etter droppet natt til 25. mars. RYPE virker å ha hatt et godt forhold til de lokale reindriftsfamiliene. De utgjorde en del av nettverket som bidro med informasjon om tyske bevegelser i Snåsaområdet. Ikke minst var de også leverandører av reinsdyrkjøtt som kom godt med når forsyningssituasjonen begynte å bli noe anstrengt.

23. april:

Dagen etter ble en patrulje sendt opp fra Gjefsjø for å undersøke hva Bengt Jåma hadde funnet. Fra den første undersøkelsen antok de at flyet hadde holdt en kurs rett vestover, da det krasjet og spratt ned skråningen. Etter kroppenes tilstand antok de også at de alle hadde dødd øyeblikkelig og flyet var spredt utover i hundrevis av biter. Kontainere var brutt opp og innholdet deres strødd rundt. De likene som ble funnet, kunne identifiseres på sine dogtags, og flere hadde vært nære venner av de i patruljen. På antallet kunne de anse alle for redegjort for, men fire av flymannskapene kunne først ikke bli identifisert.

De falne var (Norwegian Operations Group):

1st. Lt. Blain E. Jones
Cpl. Knut J. Falck
T/5 Bernard N. Iverson
T/3 Robert N. Anderson.

Flymannskapene:
1st Lt. William H. Hudson
1st Lt. Leon G. Dibble J.
2nd Lt. Richard A. Bosch
Sgt. Gilbert L. Magruder
Sgt. Fayette Shelledy
Sgt. Jack H. Spyker
Sgt. Angelo Santini F/O

Boschs distinksjoner og vinger, samt to medaljer som tilhørte Santini ble sendt til familien gjennom Sverige. Fred Johansen hadde kjent igjen ringen til en av de omkomne som var barndomsvenn av ham og sørget for at den ble sendt hjem til moren. Et annen gjenstand som hentet fra vraket var Helgesens lommelerke som han hadde fått ettersendt fra Storbritannia.

24. april

Jernbanen mellom Lurudal og Agle var utpekt som mål for neste aksjon før RYPE gikk mot Tangen. Tyskerne hadde økt sikkerheten omkring bruene, og etterretningsinformasjon de fikk fra London tydet på at de hadde mangel på skinner. Før de fikk vite at det ikke ville bli flere flydropp, hadde Colby bedt om å få droppet forsyninger nært målet, på Sandstad og Storåsen. Imens var gruppen plaget av sykdom, og Kjell Sørli, Harald Larsen og Sverre Aanonsen kunne ikke bli med. De som forlot basen 23. april var ifølge Colbys rapport:

Group 1:
Major Colby
T/5 Windh
Andeas Andersen

Group 2:
Lt. Saether
T/3 Myrland
T/5 Hovland

Group 3:
Lt Farnsworth
Cpl. Knut Andreasen
Gaer

Group 4:
Lt Hoel
T/5 Gravdal
Jon Moan

Group 5:
1st Sgt. Eliassen
S Sgt Listeid
T/3 F. Johansen

Group 6:
T/Sgt Langeland
T/5 Rusdal
Thoralf Lian

Ifølge Helgesens rapport var også nordmennene Ludvik Kruksve og Jørgen Havik med.

De gikk ført opp Litjfjellet og fortsatte mot Seisjøfiskløysa. I det fjerne kunne de se Lurusneisa, som amerikanerne uttrykte så ut som en skyskraper i New York. Været var fantastisk og Hans Leirmo gikk i front som før. De holdt seg rundt 600 m.o.h., noe som var en fordel siden vårløysinga hadde satt inn for fullt. Snøen på Seisjøen var blå og råtten, og her og der hadde bekkene brutt gjennom snøen. De krysset over isen, men langs land på den andre siden løp det en råk de måtte over. Ifølge Helgesen ble ingen våte lengre opp enn nakken. De overnattet i skogstua som i dag er eid av Statskog, men det var knapt plass til halvparten og resten måtte sove ute.

Tyskerne hadde en patruljerute i området, og på vegen hadde de krysset skispor. Inne i hytta var det tomflasker og merker på veggene etter festligheter. Utpå natta kom en av deres norske hjelpere innom. Han fikk sove der, men snorket og heiv såpass rundt på seg at han ble sendt av gårde kl. 04:00.

De startet morgenen etter i et forrykende slapsevær. “Sabotasjevær”, sa Colby i et forsøk på å lette stemningen. Det ble skikkelig klabbeføre, og mange av amerikanerne fikk betale med svette for sin dårlige skiteknikk. Men det var en tøff dag for flere, husket Helgesen, og bemerket at ingen ting er mer full av faenskap enn en tung pulk. De fortsatte mot Andorsjøen og ned mot Luruelva. Hadde det ikke vært for det dårlige været, ville de vært synlig på mange kilometers avstand på de nakne fjellsidene siden snøkamuflasjen deres var skitten etter flere uker i felt.

Resten hadde tungt for å holde følge med Hans Leirmo i det han kjørte slalåm mellom busker, steiner og trær. Etter en hurtig nedstiging, kom de til Skjørsjøsetra. Denne gangen skulle den delen som hadde sovet ute ved Seisjøen få komme inn og de andre sove ute. Inne på setra fant Hans Leirmo og Helgesen det de mente måtte være den største senga i hele Snåsa.

25. april:

Fra Skjørsjøen var det bare 5,5 km til målet, og de kunne se linja med kikkert fra et utkikkspunkt. Men terrenget videre var kronglete. Om kvelden 24. april, var Leirmo og Helgesen ute og rekognoserte ei rute ned til jernbanen. Det var ikke lett, men de fant til slutt en sti som var farbar. Neste morgen fordelte de sprengladningene og begynte rekognoseringen mot lina. Rundt middagstider dro Colby, Langeland og Leirmo ut for å rekognosere rutene for de åtte gruppene som hver hadde ansvar for å sprenge 200 meter med linje. Kl. 14:00 dro Sæther sammen med hovedpartiet ned til Skartnessetra som lå bare 1 km fra lina. Foran seg hadde de 5 km med jernbane som var bevoktet av til sammen 112 tyskere. Colby returnerte ikke før det hadde blitt mørkt. 23:15 var gruppene i sine utgangsposisjoner, og gikk fram til målet kl. 23:30. Nede ved lina var snøen borte, så de tok av seg skiene før de siste meterne. Det blåste en iskald vind fra vest og skaren hadde lagt seg, og spenningen gjorde at hvert skritt hørtes ut som et tordenskrall.

Planen var at Colby skulle skyte opp et signalbluss når de skulle løpe langs linja og trekke i luntene. Plan B var at alle skulle begynne å trekke i trådene som aktiverte blyantluntene når klokka var 23:50. Colby og teamet hans kom derimot veldig nær vaktposten ved Plutten tunnel, og valgte ikke å skyte opp blusset av frykt for å avsløre posisjonen sin. Da det endelig braket løs, var det som om området ble teppebombet fra lufta. Bare 190 av 240 ladninger gikk av, men rundt 218 skinner og 2,5 km med linje ble ødelagt. Tyske vaktposter i området begynte å skyte vilt rundt seg, men flere av gruppene unnlot å skyte tilbake fordi det var ganske tydelig at tyskerne ikke visste hvor fienden var. Dette ble starten på nok en dramatisk flukt med tyskerne i hælene.

26. april:

I sørenden av angrepet gikk tingene mer ordnet for seg, bortsett fra at Helgesen med nød og neppe unngikk å bli sprengt av en av ladningene mannen foran han hadde lagt. De trakk seg tilbake til Skartneset og hadde akkurat satt over kaffen da vaktposten ropte “Jerry”! Noen kom mot dem fra nede ved jernbanesporet. Kaffekoppene gikk i gulvet og de stormet ut og fikk på seg skiene. Vaktposten kom snart, etter først å ha strukket en snubletråd med minefeller over skisporet. Et signalbluss gikk opp, og tyskerne åpnet ild. Bak seg kunne de høre et smell og et smerteskrik i det en av forfølgerne gikk seg på minefella.

De gikk på alt de orket helt til de kom til der hvor de hadde etterlatt det overflødige utstyret. Nede i dalen bak dem, begynte lysene å bli tent i husene, og billys avslørte at noe var på ferde. De fulgte omtrent samme rute tilbake, bortsett fra at de gikk øst og ikke vest for Seisjøen. I nedoverbakkene, strakk de wire over skisporet i halshøyde for å sinke eventuelle forfølgere. I det de kom opp på snaufjellet, slakket de av overbevist om at tyskerne var dårligere skiløpere enn de selv var og at de neppe ville forfølge de så langt. Men de gikk sammenhengende, og var framme på Gjevsjøen kl. 16:00, 26. april. Colby telegraferte til London, “no casualties, slight contact with the Germans”.

30. april

25. april ble Colby beordret om å frigi mennene fra WOODLARK fordi MilOrg hadde «andre planer» for dem. Disse ble ikke avslørt for Colby, men de skulle til Follafoss for å beskytte kraftverket og demningen der i tilfelle tyskerne forsøkte seg på den brente jords taktikk. WOODLARK skulle også sørge for trening av motstandsfolk og radioforbindelse. Oberst Hans Skabo ga klar beskjed om at MilOrgs ønsker skulle etterkommes. Unntaket var Helgesen som fikk lov til å bli. Resten skulle returnere til Burvatnet umiddelbart. Som kompensasjon ble Colby lovet forsterkninger så snart som mulig, men det kom ikke til å skje før etter frigjøringen. Operasjonsordrene hadde opprinnelig lagt ned forbud mot å rekruttere lokale motstandsfolk (unntaksbestemmelser fantes dog), og de ble ikke noe bedre av at amerikanerne betalte godt, mens gutta på skauen normalt ikke fikk ei krone. Nå i slutten av april hadde RYPEs oppdrag mistet sin strategiske betydning. Strømmen sørover av tyske soldater hadde stoppet opp, og de ville uansett ikke nå hjem før krigen var over.

Men å sikre basen og patruljere nærområdet med bare 16 mann når det gikk rykter om at 50 tyskere var ute og lette etter dem, var ikke holdbart. Colby var rede til å utnytte de smutthull som ordrene ga. Den ene var at de kunne rekruttere det de trengte av speidere, det andre at de kunne ta til seg folk på flukt fra tyskerne. 30. april dukket det opp fire motstandsfolk, og samtidig dro Hans Leirmo og Helgesen ned til Snåsa for å rekruttere forsterkninger. Hadde man først dratt for å slå seg sammen med RYPE, var jo tyskerne pr definisjon ute etter dem.

1. mai:

Totalt 11 snåsninger meldte seg til tjeneste under Helgesen og Leirmo sitt besøk nede i bygda, to løytnanter og ni menige. De ble kjørt til Belbumoen med bil, ikke langt fra Grana bru. For sikkerhets skyld ble kjøretøyene demontert og delene gjemt i skogen. Herfra gikk de på ski til Gjevsjøen. Av dem var bare Leirmo og Helgesen bevæpnet, og mennene i følget var bekymret for hvilke sjanser de ville ha om de gikk seg på tyskere. De begynte turen seint på kvelden, og holdt seg nede i dalene der det var godt med skjul blant trær og kratt. De gikk mot øst til de kom til vestsiden av Plukkutjønnfjellet og ankom Gjevsjøen ca. kl. 22:00, 3. mai. Like etter dramatiske begivenheter som vi skriver mer om i morgen. Her fikk de utdelt våpen og gitt den mest grunnleggende innføringen i å bruke dem. Deretter fikk de mat, ekte kaffe og hvile i nye soveposer. Neste morgen fulgte bekledning.

Det var tre vaktposter som skulle bemannes, to vest for Gjefsjø og en nord for innsjøen. Vaktskiftene var normalt på to timer. En natt syntes en vaktpost at han hørte skogshogst ved Livsjøen i nord. En patrulje ble sendt ut for å undersøke, men uten annet resultat enn at en av amerikanerne mistet skia. På vegen tilbake kom de over tre reinsdyr som gravde etter mose i bakken med kløvene, noe som trolig var forklaring på lyden.

2. mai:

Vi skal i dag til en av de mest kontroversielle hendelsene under Operasjon RYPE, hvor det finnes mange motstridende versjoner om hva som egentlig skjedde. Ble den tyske patruljen som snublet inn på Gjefsjøen 2. mai skutt i kamp, eller ble de henrettet etter at de først ble avvæpnet? Ifølge Helgesen visste de at 40 tyskere var oppe i fjellene på utkikk etter dem. Mennene var slitne etter ei uke med tunge vaktoppgaver da tyskerne snublet inn på tunet. Dagen etter sendte RYPE følgende melding. “En tysk femmannspatrulje fra 772. Grenaderregiment snublet inn her sist kveld. Alle drept, en nordmann såret i kort kamp. Våre sikkerhetsforanstaltninger må ha vært gode (ironi?), nå helt verdiløst.”

Men hva hadde da altså skjedd? I følge Colbys rapport sto sersjant Marinus Myrland vakt da de kom. Tyskerne kom brått på ski ned bakken og Myrland rakk ikke å heve våpen eller skyte varselskudd. I stedet forsøkte han å forklare at hytta var full av amerikan-ske soldater, og om de skjøt ham, ville de snart be overmannet. Imens hadde amerikanerne utgruppert. Lederen for patruljen, Oberfeldwebel Alfred Witt sa da at de ville overgi seg. Karle Berre, en av de norske motstands-mennene som var på basen, senket da pistolen han hadde rettet mot Witt som så skyter ham i magen. Amerikanerne åpner deretter ild og alle tyskerne faller.

En annen versjon av hendelsesforløpet sier at det var Karle Berre som først møtte tyskerne, bl.a. Helgesens, han var derimot ikke til stede på Gjevsjøen akkurat da, men underveis fra Snåsa. Berres versjon skurrer også her siden han har plassert Helgesen inne i våningshuset når det skjedde. Uansett, i et avisintervju han ga i 1989, sto Myrland på andre siden av huset, og så ikke tyskerne som nærmet seg. Berre skal ha sett det hele fra kjøkkenvinduet, og stormet ut. Og herfra er det ham som har dialogen med tyskerne. Likheten er at Berre senker våpenet da Witt sier de vil overgi seg, og deretter blir Berre skutt. Berre ble deretter båret inn og fikk førstehjelp av Fred Johansen. Men hva skjedde imens? Ifølge det som må sies å være den offisielle versjonen, ble tyskerne altså skutt i skuddvekslingen som fulgte. I andre versjoner skal tyskerne overgitt seg etter skuddet og deretter blitt henrettet av amerikanerne med kaldt blod. Etter at ryktene hadde svirret i mange år, kom Kåre Olav Solhjell og Friedrich Trapphagen ut med boka “Fra krig til fred” i 2001, hvor Berre støtter versjonen om at de ble henrettet og at skuddet som traff Berre var et vådeskudd.

Ord står med andre ord mot ord. Men det er flere logiske betraktninger som kan gjøres. Verken Colby eller noen andre var særlig villige til å snakke om det som skjedde etterpå, noe som mange har sett som mistenkelig. Oberst Skabo annonserte at hendelsen skulle granskes, men så skjedde ikke fordi O.S.S. ble lagt ned like etter krigen. Hendelsen var uansett utgang dypt tragisk og kunne vært unngått, at tyskerne klarte å komme seg inn på basen var en dramatisk svikt i rutinene og bare dét kunne få konsekvenser for de som var ansvarlig og grunn nok til å legge lokk på saken. Men om tyskerne virkelig ble henrettet, er det ikke sikkert Colby ville sett det som et problem i 1945. Slikt skjedde ofte, f.eks. med WAXWING, uten at det fikk konsekvenser. Det mest fundamentale er likevel at det er ytterst lite sannsynlig at tyskerne ville fått en sjanse nr. to til å overgi seg etter at Berre ble skutt, enten det var vådeskudd eller ikke. Alle som har vært i en ildstrid ville skrive under på at den sjansen med eget og sine kameraters liv tar man simpelthen ikke.

3. mai 2020:

Denne dagen mottok RYPE følgende telegram:

Instruksjonsordrer fra F.O. (Forsvarets Overkommando) til H.S. (Hjemmestyrkene). «I den nåværende situasjonen, når det er mulighet for en generell tysk kapitulasjon, er det av avgjørende betydning at absolutt ro og disiplin bevares. Handlinger eller aggresjon fra H.S. eller andre mot de tyske troppene, tysk eller norsk politi eller norske nazister har for øyeblikket ingen militær hensikt, men kan bare tjene til å gjøre en ordnet tysk kapitulasjon veldig vanskelig. Det er nå viktigere enn noen gang før, at det bevares en uknuselig disiplin, og at offiserer og “Jegere” (motstandsmedlemmer) holder hodet klart.

Ordrer i henhold til ovennevnte må utstedes straks til offiserer og Jegere. Videre må det påpekes at alle ledere holder kontinuerlig kontakt med overordnede så vel som underordnede. Hvis tyskerne kapitulerer, støtter vi (sic) stående ordre om at …? … (deler av meldingen åpenbart ikke mottatt) skal respektere våpenhvilen og gjenoppta oppgaver som er nevnt for dette alternativet.

Ethvert brudd på våpenhvilen blant H.S. kan forårsake uvurderlig skade. Hvis tyskere i strid med all fornuft skulle fortsette motstanden i Norge etter at krigen er ferdig i Tyskland, er det viktig at organisasjonene holdes intakt og klare til å støtte frigjøringen av landet fra innsiden i samarbeid med ankommende norske og allierte styrker.»

4. mai

Selv om nederlaget til Det 3. riket var unngåelig, var situasjonen i mai 1945 på langt nær så forutbestemt som vi i ettertid kan ha inntrykk av. Men hva var det egentlig man fryktet? Selv etter at Berlin falt 2. mai, var det frykt for at fanatiske nazister skulle forskanse seg i Alpene og kjempe til siste mann. Det fantes også nazi-organisasjoner som skulle fortsette kampen bak fiendens linjer. Denne frykten smittet over på det sluttscenarioet man så for seg i Norge. Om tyske nazister og deres norske trosfeller bestemte seg for å kjempe, ville det ta tid før de allierte klarte å få nok styrker inn til å overmanne dem. Og okkupasjonsstyrken her gjorde sitt for å nøre opp under den frykten. 3. mai hadde general Franz Böhme overtatt som øverstkommanderende i Norge etter Falkenhorst. På et svensk forslag om å la seg internere i Sverige, svarte han illevarslende at de tyske styrkene i Norge ikke var slått, og at landet var vanskelig å innta. Og det måtte en direkte ordre fra hans overordnede i Tyskland til før han kapitulerte.

Norsk-amerikanerne i RYPE hadde også trent med greske kolleger i Skottland, det var til og med på tale å supplere rekkene i RYPE med greske spesialsoldater. Hjemme i Hellas raste det imidlertid full borgerkrig mellom den pro-vestlige regjeringen og kommunistgeriljaen. Amerikanerne fryktet nok ikke en kommunistisk oppstand i Norge, men i et så langstrakt og utilgjengelig land med mange tyske soldater og derfor også mye våpen, kunne en situasjon fort komme ut av kontroll. Det var ikke godt å vite for utenforstående hva som kunne skje. Det man kanskje fryktet mest av alt var generelt sammenbrudd i lov og orden dersom tyskerne pakket sammen før allierte var på plass til å sikre våpen, depoter osv. Det var ikke godt å vite hva en desperat befolkning uten ordensmakt over seg kunne finne på, om ikke den norske hjemmefronten klarte å mestre situasjonen. Og hva om nordmenn startet feiringen for tidlig og gjorde tyskerne nervøse nok til at de f.eks. åpnet ild mot en folkemengde? En joker oppå alt dette var alle de sovjetiske krigsfangene som befant seg på norsk jord, langt over 100 000. Hva ville de finne på når freden “brøt løs”? Ville de ta sakene i egne hender for å hevne seg på sine tidligere fangevoktere? Ville de utsette den norske sivilbefolkningen for overgrep? Heldigvis slo ingen av disse skrekkscenariene til, det nærmeste var sovjetiske og jugoslaviske fanger som tok oppgjør med de i egne rekker som hadde jobbet for fienden.

4. mai meldte RYPE for øvrig at det bare gikk 3-4 tog om dagen, for det meste med gods. De fleste tyskerne hadde begynt å gå sørover. Samtidig begynte RYPE å føle seg mer og mer isolert. De rapporterte at de snart gikk tom for mat, og kureren som skulle komme fra Sverige uteble. Fra å lytte på BBC, skjønte de at krigen snart var slutt, men følte seg fullstendig ignorert av hovedkvarteret i London.

5. mai

På Gjevsjøen vokste frustrasjonene og følelsene av isolasjon. Nærmest som for å framprovosere en respons, ble følgende telegram sendt til London:

«Kan noe støtte bli gitt dersom Colby og Langeland oppsøker tyske sjefer som en kanal for å få i stand mulige forhandlinger om kapitulasjon? Vi kan ta sjansen under hvitt flagg dersom SHAEF (Supreme Allied Headquarters Europe) vil bruke O.S.S. Resten av gruppen kan forbli i skjul.»

Og svar det fikk de:

«Deres ordre er å forbli i skjul. Avstå fra videre sabotasje. Stand by for videre ordre. Uautorisert kontakt fra dere med fienden eller MilOrg vil føre til umiddelbare disiplinære følger.»

Det kan virke fantastisk at en major langt oppe i fjellet i Norge skulle ta slikt initiativ. Men O.S.S. var ikke som andre militære organisasjoner. USAs første sentrale etterretningsorganisasjon ble dannet i 1940 under navnet Coordinator of Information, d.v.s. William Donovan ble utnevnt i én stilling, og skiftet navn til “Office of Strategic Services” i juli 1941. Organisasjonen tiltrakk seg miliardærer, døgenikter, politiske radikale i alle avskygninger, samt tullinger og genier. Om det ikke akkurat var hverdagskost at en major tilbød seg å avslutte krigen på egenhånd, var det ikke akkurat uvanlig. Organisasjonens største (og kanskje eneste) suksess var da også å få de tyske styrkene i Italia til å overgi seg 2. mai.

6. mai:

Denne dagen kom det inn en merkelig ordre til RYPE, om å sikre eller ødelegge en såkalt Schwellenpflug som skulle stå på Grong stasjon. Dette var et redskap tyskerne hektet bak lokomotivet og som kunne ødelegge kilometervis med jernbane ved rett og slett å pløye opp svillene. Fra Grong stasjon til Gjefsjøen er det 56 km i luftlinje, og det sa seg selv at det ikke ville være mulig å ta seg dit, spesielt ikke i vårløysinga. En mulig forklaring på denne forespørselen var at dette faktisk ikke var så langt unna RYPE sitt opprinnelig tenkte operasjonsområde. I Field Order No. 2, var målene spesifisert til jernbanetunneler mellom Formofoss. og Lurudal, altså mye nærmere Grong. Operasjonsområdet ble senere flyttet sørover med droppstedet, men kanskje noen i London ikke hadde fått dette med seg.

Samme dag fikk RYPE ytterligere forsterkninger, denne gangen fra Verdal. I et av sine siste sprell hadde Rinnanbanden vært aktiv og rullet opp lokale motstandsgrupper. 1. mai ble det holdt rassia og omtrent 11 MilOrg-folk klarte å flykte og ta seg til Gjevsjøen. At de hadde klart å finne vegen til Gjevsjøen burde vekket bekymringer over sikkerheten. Hadde rykte om basen nådd så langt som til Verdal, var det kanskje også fare for at den ble røpet i forhør av noen av de som hadde blitt arrestert. En annen presserende sak var derimot å få stoppet en våpenforsendelse til Verdal som var ventet fra Sverige. Da gruppa som skulle motta den var blåst, var det stor fare for at den ville falle i tyske hender

7. mai

Dagen i forvegen hadde den etterlengtede kureren fra Stockholm endelig kommet, men uten nytt fra London. RYPE ønsket nå å etablere direkte radiokontakt med O.S.S. i Stockholm for å kunne bestille forsyninger derfra, og få tillatelse til å krysse grensa og hente de ved Overäng. I de siste ukene av krigen fikk de all informasjonen om krigens gang fra vanlige radiosendinger. Selv om de visste at slutten var nær, hadde de liten eller ingen informasjon om utviklingen i Norge ellers, og om tyskerne eller norske nazister viste tegn til å ville kjempe til siste mann. Naturligvis forberedte de seg mentalt på det verste. Denne dagen fikk de endelig oppdatering om situasjonen, men kun det som gjaldt deres operasjonsområde. Som ledd i kapitulasjonen som skulle være effektiv fra neste dag, skulle tyskerne trekke inn alle poster og forholde seg i leire ved Grong, Ekker, Snåsa, Verdal, Steinkjer, Rinnleiret og Levanger. RYPE skulle unngå all kontakt med tyskerne og ikke gjøre noe forsøk på å avvæpne dem så lenge de holdt seg til overgivelsesvilkårene. O.S.S. hadde generell instruks om at operatører skulle gripe inn for å sikre ro og orden og kapitulasjonsvilkårene dersom tyskerne overga seg, men i denne kritiske fasen var det viktig at tyskerne ikke ble provosert før kapitulasjonen var et faktum. Den kvelden dro de over på svensk side for å unngå faren for nye sammenstøt med tyske patruljer. Colby ønsket å kunne ta seg til Trondheim for å markere amerikansk tilstedeværelse i det freden brøt løs, men fikk melding om å fortsatt forholde seg i ro.

8. mai

På denne dagen, selve frigjøringsdagen, skjedde det svært lite på Gjevsjøen. De satt der og sturte mens jubelen hadde brutt løs utover i landet. På denne dagen fløy oberstløytnant Gerhard Bolland til Stockholm for å begynne arbeidet med å få inn forsyninger til Colby og hans menn landevegen. På flyplassen møtte han seks av mennene som var igjen i England, men som skulle ha hoppet ut over Gjevsjøen 25. mars. Bolland var av norsk avstamning, familien kom fra Bolland i Melhus. Han var født i Minnesota, midt i det skandinaviske kjerneområdet i Midt-Vesten. I motsetning til mange i O.S.S., var han en karrièreoffiser og hadde gått ut fra Westpoint i 1934. På D-Dagen hadde han vært en av de første allierte offiserene som hoppet ut over Normandie som operasjonsoffiser i 507th Parachute Regiment (82nd Airborne). I september 1944 hadde han gått inn i O.S.S. I de opprinnelige planene skulle det vært enda en gruppe i tillegg til RYPE ledet av en annen major, og Bolland vært den overordnede sjefen for begge. Slik ble det ikke, men nå skulle Bolland etter planen komme inn og ta over kommandoen over RYPE

12. mai:

Denne dagen fløy oberstløytnant Bolland sammen med Sersjant Jøa og fem andre NORSO-menn til Stockholm. Han møtte kureren Erik Gaundal, og ble opprørt over å få høre at det var ca. 60 mann samlet på Gjevsjøen. Akkurat da var de norske hjelperne dratt hjem, men dette var det siste de visste i Stockholm. Bolland satte i gang med å samle forsyninger til RYPE. Snart fikk han også vite at RYPE hadde krysset grensa til Sverige, nok en opplysning som var foreldet siden de i mellomtiden hadde vendt tilbake til Gjevsjøen. Han ringte Björkede på svensk side for å få lokalisert Colby med tanke på å få droppet forsyninger fra Sverige siden vegene nå var uframkommelige. RYPE hadde nå fått ordre fra Skabo i London om å dra til Steinkjer, og etter mye att og fram ble det til at Bolland skulle møte dem der.

Bolland fikk samlet 225 nødrasjoner og tok toget over Storlien 12. mai, ytterligere 700 rasjoner skulle ettersendes. I mellomtiden hadde Bolland endelig tid til å sette seg inn i kommunikasjonen mellom Colby og SFHQ. Han fikk til sin forferdelse vite om ønsket om å kontakte WAXWING og frigjøre Lierne. Toget Bolland var med, var det første regulære sivile som krysset grensa. Med seg hadde Bolland også 20 000 norske kroner og 2 000 svenske. Fra Trondheim, fortsatte de videre til Steinkjer.

I mellomtiden hadde Colby og hans menn kommet ned til Snåsa, og Colby var redd for at allierte tropper skulle oversvømme området før de fikk sin del av æren for frigjøringen.

13. mai

De første gårdene de kom til og som vi hadde bilde fra var Mollan, ei knapp mil i luftlinje øst for Snåsa sentrum. Her ventet resten mens Colby oppsøkte den lokale tyske kommandanten for å undersøke om det var trygt å komme ned fra fjellet. Den tyske kommandanten i området var nervøs, men forsikret om at soldatene hans ville forholde seg i ro. Fra Snåsa fikk de følge med sine tidligere hjelpere, og de ankom Steinkjer senere på dagen. Her ble de møtt av et musikkorps som spilte “Ja vi elsker” og “Star Sprangled Banner”, og Colby kunne ikke la være å bemerke senere at det hørtes ut som om det var en stund siden de hadde øvd. Star Sprangled Banner hørte vel heller ikke til det normale repertoaret for et norsk musikkorps før krigen. På Hegge gård ble det hold mottakelse og festligheter som vi har omtalt her tidligere ved flere anledninger.

Først på dette tidspunktet begynte nordmennene å opptre med sine egentlige navn i rapporter og telegrammer. Leif Granås ble til Ludvik Kruksve. Hans Hoel til Herbert Helgesen osv. Neste dag måtte Colby møte for Distriktskommandant Holtermann, helten fra Hegra. Han hadde steget i rang til oberst, men for trønderne var han fortsatt “majoren”. Colby misset derfor Bolland som kom til Steinkjer samme dag. Bolland noterte seg at RYPE hadde en beroligende effekt på de 3000-4000 tyskerne som befant seg i Steinkjer-området. Det var nok ikke fordi de var så store og farlige i seg selv, men snarere en forsikring mot at nordmenn og russiske fanger skulle hevne seg.

Her forlater vi amerikanerne og RYPE-gjengen. Rustkammeret har også lagt ut en beskrivelse av deres siste dager i Norge, men med den ville historien blitt for lang for Kumur. Det er også utelatt noe av det som er fortalt om personene på Gjevsjøen, og en del bilder er sløyfet for å spare plass. På nettsidene til Snåsa Historielag, snasahistorielag.no finner dere en oversatt versjon av Colbys beskrivelse av hendelsene på Gjevsjøen.