13. januar 1945 gjennomførte den norske sabotasjegruppen Woodlark en sabotasjeaksjon mot Jørstad bru i Snåsa. Woodlark var britisk ledet og en del av Norwegian Independent Company No. 1 (Kompani Linge). Soldater fra Woodlark sluttet seg senere til den amerikanskledete Operasjon Rype. Som syvåring var Bjarne Aasum passasjer på det første toget som ankom Jørstad Bru like etter at Woodlark hadde gjennomført sabotasjeaksjonen. Her forteller han selv om sine opplevelser fra hendelsen.

Tidsvitne – en syvårings opplevelser fra Jørstad Elv-sabotasjen

Av Bjarne Aasum

Det er ikke mange igjen av oss. Jeg ble født i 1937 og var dermed mellom 7 og 8 år i slutten av krigen. Imidlertid er det utrolig hvor mye som fester seg i minnet fra dramatiske begivenheter selv hos en så ung gutt.

Mine foreldre flyttet med meg til Biri – sør om Lillehammer – før krigen. Meningen var nok ikke at vi skulle bli så lenge før vi flyttet tilbake til Trøndelag. Mor var arving til en gård i Grong og mine besteforeldre begynte å bli gamle. Imidlertid kom den tyske invasjonen, og far ble mobilisert som sanitetsløytnant på Hamar. Han fikk delansvar for et feltlasarett som fulgte felttoget bak konge og regjering opp Gudbrandsdalen og over Dovre. Far ble tatt til fange i Isfjorden ved Åndalsnes og satt i krigsfangeleir nær Lillehammer en stund før han fikk komme hjem. Utrolig nok husker jeg en god del fra beskytningen over Mjøsa. Jeg satt i potetkjelleren sammen med en strikket dukkemann som het Krølle. Jeg husker detonasjonene og treff i husveggen. Jeg husker også godt at jeg noen dager senere var ute på vegen med min trehjulssykkel da det kom en motorisert tysk avdeling i full fart på veg nordover. Kolonnen stoppet, og en soldat kom og løftet meg av veien, men før han var på plass i bilen, var jeg ute på vegen igjen med sykkelen. Jeg forsto jo at her gjaldt det å sykle hjem fortest mulig. Det samme gjentok seg en gang til, og tredje gangen ble en soldat avsatt til å stå og holde meg mens kolonnen passerte. Far sa siden at dette sikkert forsinket kolonnen så mye at de norske rakk å sprenge broen over til Lillehammer. Derfor heter det i familien at jeg reddet Kongen og Norge med min trehjulssykkel. Fars bror har faktisk malt et bilde av meg med sykkelen.

Som en forstår så kan en treåring huske mye, og derfor tror jeg jeg tørr stole på mine minner fra slutten av krigen da jeg var fylt syv. Det var i januar 1945 at det ble mulig for oss å flytte nordover igjen. Togreisen nordover var utrolig treg og kjedelig med masse stopp og kontroller. Vi ankom Trondheim og overnattet på Trønderheimen med vindu ut mot Kongens gate. Far trakk ned gardinene, men jeg måtte kikke på de blodrøde fanene med hakekors som hang ned foran Misjonshotellet rett over gata. Dette medførte en kraftig smekk – uten noen forklaring. Neste dag fortsatte vi med tog mot Grong. Stadig stopp. Tyske troppetransporter på veg sørover hindret mye trafikk. På Valøy stasjon var det stopp lenge.

Valøy stasjon
Valøy stasjon i Stod, Nærmeste stasjon syd for Jørstad Bru.

Så rullet vi sakte frem til Jørstad bro. Synet som møtte oss der, var forskrekkelig. Nede i elva sto et lokomotiv med nesen rett opp, og over lå kullvognen veltet. Det brant i kull og treverk, og folk ropte om hjelp inne i istykkerslåtte vogner som lå i en eneste haug ned i elvefaret.

Fra Jørstadbrua etter sabotasjeaksjonen

Tyskerne hadde laget en provisorisk gangbro som vi balanserte over med ryggsekker og kofferter. Jeg husker at det lå døde tyskere over alt under meg. En som lå med halve overkroppen under vann syns jeg måtte ha det fælt. Det var jo full vinter med snø og is i elva. Selv om jeg med en del av hodet forsto at han var død, så tenkte jeg at det der må være forferdelig kaldt. En slags forsvarsmekanisme slo nok til, for det var som å se en film, og lydene kom langt borte fra – som de var pakket inn i bomull. Imidlertid var det noe som skar igjennom alt- og det var alle hestene som skrek i smerte og redsel. Har du hørt en hest skrike, så er det en lyd du ikke glemmer. Her var det vogn på vogn med hester som var kastet ut i elva, og lyden av skrikene ble bare klippet av for skudd. Tyskerne gikk fra vogn til vogn og skjøt hestene. På andre siden var det satt opp kuvogner med planker på tvers, og her ble vi lastet inn og vaglet oss på plankene frem til Formofoss. Bestefar møtte oss med hest og slede. Han reagerte på at jeg ikke hilste på ham, men sprang bort til Svarten og hengte meg rundt halsen på hesten. Jeg tror nok han forsto det senere.

Friedrich Traphagen

Sprengningen av Jørstad broa har blitt omtalt som den største sabotasjen i slutten av krigen. Dette kan kanskje medføre en viss riktighet om en ser på omfanget av skade. Det har versert mange forskjellige tall som bortimot 100 tyske soldater og 100 hester. (2) Dette er nok en sterk overdrivelse. Ifølge Tor Bush (1) så var det 48 hester og 78 døde tyskere, men flere så sterkt såret at de omkom senere. Brua var bare 30 meter lang og 5 meter høy, og farten på toget var ikke mer enn 40 – 50 km/t, så det er rart at skadeomfanget ble så stort. Trapphagen (3) beskriver hendingen meget detaljert. og har hatt grundig gjennomgang av både norske og tyske arkiver. Han skriver: Troppetog 7762 gikk fra Grong stasjon klokken 0610 den 13. januar 1945. Det var 31 vogner med 166 mann og 48 hester. Toget veide 370 tonn. Dette var mer enn forsvarlig for de lokomotivene de hadde, og lokomotivføreren nektet å kjøre, men ble beordret. Dette kom til å koste ham livet. Et passasjertog med 30 norske reisende skulle gått først, men ble holdt igjen. En kan tenke seg hvilken tragedie det ville ha vært for sabotørene om det var dette toget som hadde kommet først, og med langt større hastighet. Som vi vet så var det Operasjon Woodlark som sto for sprengningen. Fenrik Oddvar Østgård ledet fire menn: Harald Larsen, Jon Moan. Ludvik Krukse og Robert Andersen. Det har gjort stort inntrykk på meg at Jon Moan etter at troppetransporten havnet i elva utbrøt: «Jammen vi skoil da itj dråppå folk!» Selv en trenet kommando – acting soldier i kp Linge – reagerte med forferdelse over utfallet av sabotasjen. Han hadde tydeligvis bare forestilt seg at de skulle ødelegge en bro for å forsinke troppetransportene.

Konduktør Gunnar Jørgensern

Av de 31 vognene var det 17 som havnet i elvedalen og av de 166 mann var det bare 17 som var helt uten skader. 77 døde der og da, og flere døde senere av skadene. Alle de 48 hester måtte avlives på stedet. Den norske lokomotivføreren og fyrbøteren mistet begge livet. Konduktøren og ekstrabetjenten som satt bakerst i toget berget livet. Konduktøren Gunnar Jørgensen, kjente jeg godt og han ga meg forklaring på mye jeg lurte på.

Bjarne Aassum

Da det gikk opp for meg at dette var en aksjon utført av kompani Linge, startet den nysgjerrighet og interessen jeg siden har hatt for dette kompaniets innsats i Norge – og spesielt i Trøndelag. Det har etter hvert blitt flere foredrag holdt i Våpenhistorisk Selskap, lokale historielag og militære foreninger.

Grong var under krigen et viktig militært knutepunkt på Nordlandsbanen og jernbaneforbindelsen med Namsos. Rundt jernbanen var det flere fast bemannede luftvernstillinger. Nesten 3000 tyskere var forlagt i tre store leirer, Formo, Ekker og ved Grong Gård. På Mediå lå det en politiavdeling, og her var det også russiske krigsfanger. Ved Formofoss var det forlagt politistyrker. Her var vegknutepunkt til Lierne og Svenskegrensa. Vår gård lå mot skogen og Tømmeråsfjellet slik at man derfra kunne ta seg over til Sverige uten å komme i nærheten av bebyggelse og mye trafikk gikk den veien både til og fra Sverige. Fenrik Oddvar Østgård – som siden ledet sprengningsaksjonen på Jørstad – kom fra Sverige over Tømmeråsfjellet da han tidlig i krigen kom og startet oppbyggingen av mil.org.-gruppene i Namdalen. Helt i slutten av krigen var det flere tyskere som forsøkte å rømme samme veien over til Sverige. De som ble tatt, ble skutt rett bak fjøsveggen hos oss. Jeg ble holdt inn, men hørte skuddene og så at likene ble fraktet bort. Jeg husker også godt at de frigitte russerfangene fikk sin seiersfest brutalt avbrutt av en stor steinblokk som etter en sprengning gikk rett gjennom taket der de oppholdt seg og drepte flere av dem. Far kunne en del russisk og var blitt brukt som tolk slik at han kjente flere av dem. Denne ulykken gikk inn på ham slik at det la en demper på gleden i mai-dagene 45.

Mye av mine opplevelser ble nok lenge konservert som spennende og interessante. Som sagt ble mye husket som svart-hvitt film – uten særlig lyd (med unntak av hesteskrikene i Jørstad-elva). Etter befalsutdannelse og tjenestegjøring fikk jeg som kompanisersjant forståelse for at soldatene trengte noe mer kompetent enn presten og kp-sersjanten å snakke med når de hadde problemer. Jeg startet da psykologiutdannelsen og som en del av denne gjennomgikk jeg opplæring i traumebehandling og da kom opplevelsene til live. Scenariet ved Jørstad-brua var et sant helvete med intens lukt av brent kull og treverk, flammer og skrik av mer eller mindre lemlestede soldater som var kastet ut i elveleiet og lå i snøen og isen på elva. Hestene lå og sparket mellom knuste vogner. Tyskerne som gikk rundt og skjøt, brølte sine ordrer noe forskrekkelig høyt for å overdøve larmen. Det var lukten av olje. Kull og brann som var det første som kom tilbake av dette minnet – som hadde vært konservert i over 15 år. Jeg kunne berette om dette da vi feiret 70-årsjubileet for operasjon Rype på Værnes i 2015. Jeg fikk da tildelt en minnemedalje av «Commander sergeant major» Gary Luke.

Minnemedalje fra «Commander sergeant major» Gary Luke

Det er stadig noen av amerikanerne som tror at det var mannskaper fra Rype som deltok i denne sprengningen og det må alltid en del forklaring til for å oppklare denne misforståelsen. Jeg har en mistanke om at mye av denne misoppfatningen skyldes en del intervju med lt Helgesen i årene etter krigen. Han var den formelle lederen for Woodlark, men fraværende da sabotasjen ble gjennomført. Motsetningsforholdet mellom ham og hans NK Oddvar Østgård er godt kjent, og Helgesen kom jo tilbake til Snåsafjellene med mannskapene tilhørende Rype. Major Colby hadde forbindelser helt til topps og sørget for at SOE fikk ordre om å yte hjelp til operasjon Rype – Dette trass i stor motstand fra Den Norske Overkommandoen.

Referanser:

1) Bush, Tor: Motstandskamp
2) Hjulstad, Ole: Krigens dagbok
3) Lindgjerdet, Frode. 70års jubileum for Operasjon Rype.
4) Traphagen og Solhjell: Fra krig til fred.

sabotasjeoperasjonen

Operasjon rype

I de siste krigsmånedene i 1945 var Gjevsjøen en sentral plass i forbindelse med sabotasjeoperasjon Rype. Sabotørene hadde sin base på fjellgården. Operasjon Rypes mål var å sabotere jernbanen for å forsinke de tyske troppenes tilbaketrekning. Heimevernets nåværende innsatsstyrke “Rype” har tatt navn etter operasjonen.

Restaurering av hovedkvarteret til Operasjon Rype

OSS Gjefsjøen

Det pågår et omfattende prosjekt for å restaurere bygningen som var hovedkvarter for Operasjon Rype under krigen. Planlagt ferdigstillelse er i løpet  av 2021.

laget på lokale urter og planter fra Gjefsjøen

Gjefsjø­akevitt

Akevitten er destillert på vann, lokale urter og planter fra Gjefsjøen. Det er laget som en hyllest til ære for Operasjon Rype som opererte med base  på Gjefsjøen gård i fjellene på Snåsa i slutten av andre verdenskrig. Akevitten destilleres eksklusivt på Inderøy Brenneri.